WELCOME TO CHINA

 Nå har jeg vært noen uker I Kina, og begynner å få en liten anelse av hva dette gigantiske landet fylt av folk har å by på. Det er også på høy tid med litt oppdatering (noe enkelte har vært ivrige etter å minne meg på), og her kommer det. Bildeoppdatering får komme etter hvert, for jeg var treig med å søke hos lånekassen, så jeg har ikke fått skaffet meg kamera enda. Men fortvil ikke, jeg kommer sterkere tilbake med det visuelle. Lover.

Idas meget beskrivende bilde av The Bund

SHANGHAI MY HEART

Shanghai altså… for en by! Den røvet mitt hjerte etter bare et par timer. Allerede første kvelden etter ankomst fikk jeg, Ida og Jørgen en smak på det mest fantastiske og spektakulære av alt ved Shanghai: vi bodde midt i sentrum, og det første vi så da vi gikk ut på kvelden var alle skyskraperne og neonlysene på The Bund.

Shanghai er en by fylt med mennesker og neonlys. Det er små mørkhårede mennesker overalt. Gjerne gamle mennesker kledt i pysjamas midt på gata! Og det er biler, sykler og mopeder overalt. Trafikkregler er ikke faktiske regler, men heller et godt ment forslag. Et forslag som ingen følger; det er nesten skumlere å gå over gata på grønn mann enn rød mann, og man må alltid være observant der ute på veien, for kjøretøyene dukker opp kjapt og plutselig og rett foran tærne dine. Bortsett fra på de mest befolkede stedene, hvor folkehavet som krysser gata er så massivt at bilene ikke har sjans til å bane seg vei gjennom. Det er forresten egne lysskilt som regulerer u-svingene her i byen. Grønn U betyr ”kjør på!” Gul U betyr ”kjør på! Og rød U betyr ”kjør på, så lenge det ikke er en politibil i nærheten”.

Som alle andre storbyer er Shanghai en by bygd på kontraster. Der en har skyskrapere med neonlys rundt hvert eneste vindu, og fancy toaletter med spylevasking (oh yes, spylingen treffer akkurat der du tror) innendørs på ett sted, kan en gå et par kvartaler og finne fattigdom like i nærheten. Vi var et par ganger og gikk i de fattige strøkene, og forskjellene fra det Shanghai vi først møtte da vi kom til byen var ekstrem. Folk sitter på gata i pysjamasene sine hele dagen, muligens bare avbrutt av sesjoner med dansing og tai chi i parken.  Og det er merkelig hvordan en kan stå midt i gatene hvor folk stiller seg opp og driter midt på fortauet, like ved siden av der andre sitter og spiser eller i verste fall sover, og se opp på de lysende byggene i bakgrunnen.

Skyskrapere i Shanghai (foto av Jørgen)

Kineserne er, som jeg ved flere anledninger har påpekt, mange. Ekstremt mange. De liker å rope, de liker å snike i kø, og de liker blonde mennesker så lenge vi ikke er årsaken til køen eller umulige å snike seg forbi. De er, til tross for sitt ekstreme antall også utrolig ineffektive. Overalt kan en finne fullt av kinesere på jobb. Tenk deg det nødvendige antall ansatte for å gjøre en jobb, og gang tallet med ti, så har du det gjennomsnittlige antallet folk som jobber rundt omkring. Og alle ansatte har hver sin oppgave, en oppgave de som regel tar seg goood tid til å gjennomføre. På restauranter er det for eksempel alltid like mange servitører på jobb som det er gjester. En servitør har ansvaret for å ta imot bestilling fra en person, en annen fra den neste, osv. En ny servitør kommer med fat, en annen med spisepinner, og en ny en med drikke. Resten av servitørene står bare og venter og observerer mens en og en gjør sin jobb. Og maten blir aldri servert samtidig til alle rundt bordet. Som regel er en person nesten ferdig med å spise før den neste får sin mat. Og etterpå får en betalingsprosessen. Kompliserte saker, dette her.

Men de kan hvis de vil, disse kineserne. Der de er avsindig treige til å gjennomføre noen oppgaver, gjør de andre ting i en fei. På veien til skolen i Shanghai gikk vi daglig forbi en lang rekke med butikker og restauranter på hver side av den tungt trafikkerte veien. De var alle så like og tett oppi hverandre at jeg umulig kan skjønne hvordan de alle kunne overleve. Men det vi etter hvert oppdaget var at det ikke var de samme butikkene og restaurantene vi gikk forbi hver dag; det skjedde ofte at noen restauranter ble stengt og nye kom opp der den gamle hadde stått, alt i løpet av en dag. Hele tiden ble det bygget i den lille gata. Og overalt. Hver dag måtte vi trå over materiale av ymse slag eller snike oss forbi gnister fra forskjellige maskiner. I løpet av tiden vi bodde der så vi sikkert et titall butikker og restauranter komme og gå. Noen ganger går det altså fort i svingene også her i landet.