FORANDRING FRYDER

Nå har vi vært her en stund, vi har levd et hverdagsliv blant kinesere et par uker, og noe begynner å gå opp for meg: Kineserne er ikke helt like på nordmenn. De er faktisk ganske forskjellige fra nordmenn.

Ikke misforstå nå, selvfølgelig visste jeg før jeg kom hit at menneskene jeg kom til å møte på ville være annerledes enn meg selv. Faktisk hadde jeg på forhånd mange tanker om hvordan de kom til å være. Jeg så for meg et folk som var fattige, et folk med en sterk gruppementalitet, at de kom til å spise og te seg annerledes enn meg.
Og der fikk jeg jo rett. Den generelle kineser er ikke rik. Når en sitter og spiser skal en spise fort, en skal spise masse og det skal høres at en spiser. Hver morgen møtes drøssevis av pysjamaskledte i parker og på parkeringsplasser for å utføre et per timers (!) morgengymnastikk. Og hver morgen må alle ansatte på kjøpesentre og butikker stille opp utenfor jobben, og stå i beine rekker for å motta dagens beskjeder. I tillegg er det fullt normalt å snyte seg som skiløpere gjør midt på gata (holde for et nesebor, og blåse ut det andre mens en sikter på bakken), og da er det opp til forbipasserende å ikke blir truffet. Det er også helt normalt at småbarn løper bort til kumlokkene, setter seg på huk, og tisser. Noen steder er det tilogmed normalt at voksne gjør det, men de områdene har jeg ikke vært i for ofte.

Ida med fire av våre nye klassekamerater, dokumentert av Tonje

Men når vi nå lever et hverdagsliv hvor vi forholder oss til kinesere i samme situasjon som oss, som også er studenter, er det fort gjort å glemme alle de tingene som skiller oss fra dem utover det overfladiske. For det er noe med det å komme fra land med så forskellig befolkningstetthet, BnP og politisk system som også gir seg uttrykk i enkeltindividene. Enkelte helt grunneleggende vaner, meninger og oppfatninger er totalt forskjellige hos oss nordmenn og våre klassekamerater. Og det er blant annet det å oppdage og erfare disse tingene som gjør dette oppholdet så uhyre spennende og lærerikt. Både på godt og vondt:

 Jeg har allerede nevnt hvor hjelpsomme to av jentene i klassen var med å hjelpe oss å finne sted å bo. Selv om det ikke ga noen håndfaste resultater brukte faktisk Oliva og Gloria en hel dag på å prøve å finne en bolig til oss "hjelpesløse utlendinger" som ikke kan noe kinesisk. Det som slo oss etter å ha vært hele dagen med dem, var den enormt gode tiden de alltid hadde. Når de gikk fra sted til sted var det i tusletempo (en kan tross alt ikke gå veldig fort på brostein og ujevn asfalt når en går på høye hæler). Vi stod lenge og ventet rundtomkring og gjorde ingenting. Dagen fløy uten at vi engang hadde sett snurten av en huseier.

Allerede et par dager senere skulle de samme jentene pluss resten av den harde kjernen i klassen hjelpe oss med å finne fram til politistasjonen for at vi skulle få registrert oss. En hel gjeng ble med oss hjem for å hente pass og papirer etter skolen. De ble overveldet over den luksusen vi levde i. Vi er jo bare to per leilighet, og vi deler ikke rom engang!
 

Skjønne Oliva som alltid fniser, bilde tatt av Tonje

På vei til politistasjonen var sikkert tre av de fem- seks som fulgte oss av og på i telefonen for å finne ut av hvor vi skulle. For det er mange politistasjoner her i Kunming, og det er ganske komplisert å finne fram til dem. Etter litt tusling, masse ståing, litt sitting, noe mer tusling og masse spørring fant de ut at vi måtte ta bussen for å komme dit. Vi sneglet rundt noen kvartaler til et busstopp, og presset oss inn i den første bussen som hostet seg forbi. Etter noen kvartalers rykk-og-napp-slalom gikk vi av bussen og inn i noen kvartaler.

Det bar rundt et hjørne, rett fram, over en gate, rundt et nytt hjørne og inn en sidegate. Så var vi der, på politistasjonen. Den bestod av et åpent kontor (altså uten vegg på den ene siden) hvor det satt noen politidamer bak en disk omgitt av papirer og utdatert datautstyr. Vi ble plassert på noen stoler, og våre hjelpere gikk til politidamene for å fylle ut de nødvendige skjema. Jentene slet lenge med disse skjemaene, og kom etterhvert og hentet passene våre. Vi sa at vi gjerne ville fylle ut skjemaene selv, siden det jo var vår jobb, men jentene mente at det var best vi gjorde det. Så vi måtte nesten bare sitte der da, mens skjema etter skjema ble fylt ut. Lenge satt vi. En og annen spjæling av en gutt i politiuniform tuslet forbi i ny og ne, og stirret akkurat litt for lenge på oss til at det var tilfeldig. Vi gikk og kjøpte is til oss og jentene, og ble overrasket da vi så at de til og med signerte papirene for oss. I vårt navn! Merker at jeg ikke likte akkurat det, men okei, de ville bare hjelpe og da er det vanskelig å protestere. Så vi tok en sjanse på at ting var i orden og bega oss ut på ferden hjemover.

Selv om det tok lang tid, selv om det tærte på tålmodigheten til enhver av oss, trengte vi faktisk hjelpen denne gang. Vi hadde ikke funnet fram til riktig politistasjon på egenhånd. Det er ikke sikkert politidamene hadde skjønt hva vi var der for å gjøre, og det er ikke sikkert vi ville klart å gjennomføre det hele uten å betale.

Men sånn er det i alle fall når de skal hjelpe oss, disse klassekameratene våre. Så vi har vel lagt oss til en vane med å helst ønske å gjøre ting på egenhånd. Jeg har ikke helt skjønt det, hvorfor de har så god tid her i landet (de har god tid med mindre de skal bygge en restaurant eller få tak i et sete på en buss). Kan være det er fordi de er så mange at det ikke nytter å ha det travelt. En havner midt i en folkemengde uansett hva en gjør. Og da kan en like gjerne roe ned, chillaxe, nyte livet og tusle dit en skal. En kommer ikke fram noe fortere uansett.