It's like christmas in a cup!

Siste dag i Kina har kommet. Jeg har shippet 11 kg bagasje hjem (les: tre ytterjakker) og jeg har tuslet rundt i byen. Liv og Ida reiste tidlig på mårran i dag, så jeg har vært alene, jeg. Spiste riktignok frokost med vår nye romkamerat, ei jente fra New Zealand som kom da Jørgen reiste i går.  Hun kom til et trangt rom og et hav av bagasje, stakkar. Sånn er det når en havner på rom med folk som har med seg hele livet sitt på tur. Heldigvis fikk hun plassen under vifta, så da går det vel greit.

Vi hadde ulike planer for dagen, jeg og New Zealand; jeg skulle være lat, hun turist. Men for all del, det er faktisk fint å ha en dag alene i storbyen også. Jeg har møtt masse hyggelige kinesere. Noen ville gjerne ha meg med på te-festival, noen ville at jeg skulle lære babyen deres å si hei på engelsk, noen ville at jeg skulle holde babyen deres mens de tok bilde av meg, noen snakket til meg på russisk og noen ville ha meg med på middag. Hyggelig det.

Men selv om det er fint å være alene, så har det jo vært litt ensomt også. Jeg må for eksempel innrømme at jeg savnet Ida da jeg hadde min daglige dose julestemning. Hver dag siden vi kom til de mer urbane strøk (Hong Kong og Shanghai) har vi drukket hver vår cappucino med unevnelige mengder kanel sammen. På starbucks, for der har de soyamelk, og personalet snakker engelsk og vi kan ha så mye kanel på kaffen som vi bare vil... Og de har julemusikk som ikke er sunget av kinesere som ikke kan engelsk. I dag gjorde jeg det alene, og jeg tok bilde, for det lovte jeg Ida å gjøre i går. Så jeg har vært hun rare utlendingen som tar bilde av seg selv på cafe.

Christmas in a cup: soyacappuchino med så mye kanel du klarer å få ut av beholderen.

Adventsbart: Sjekk ut denne barten, bror!

Nå har jeg pakket sekken for siste gang på en stund. Den har vokst siden jeg forlot Norge. Fort gjort når en skal direkte hjem til jul, for omtrent 10% av dens innhold er mitt! Krysser fingrene for at jeg ikke blir snøfast noe sted, og at turen går knirkefritt. Må jo levere gavene i tide. Og så hadde det vært fint å feire jul med verdens herligste nevø. Dessuten gleder jeg meg til kalkunen på julaften. Og vi har et hus i Skien å pynte opp til jul for første gang.

Pappa og mamma: jeg ønsker meg julemat når jeg kommer hjem på lillejulaften. Ribbe eller lutefisk er godkjent, dere velger. Og så vil jeg hjelpe til med trepyntingen som alltid (forbeholder meg retten til å endre mening på det punktet, da jetlag fort kan forekomme).

Neste gang jeg skriver er det nok fra Skien. GOD JUL!

KLASSEN I KUNMING

Den herligste klassen.

PÅ TAMPEN

Det nærmer seg slutten på det store eventyret. Et par dager igjen nå, så er det jul i Skien. Ingen flere kinesere rundt meg. Ingen stotring på halvdårlig kinesisk-engelsk-kroppsspråk for å forklare at jeg ønsker å finne veien til doen. Ikke flere nesten-påkjørsler av buss mens jeg går over gata på grønn mann. Ikke mere jakke-shopping (jeg har gått litt amok nå på slutten). Dette blir rart, dere. Alt det rare er snart over, liksom. For denne gang.

Vi befinner oss for øyeblikket i Shanghai igjen. Jeg, Ida, Jørgen og Liv er de siste til å forlate. Tonje dro for en halv evighet siden (en uke) og Ingvild dro på en liten jordomflygning før hun lander på Gardermoen (Kina-Taiwan-Japan-Hawaii-Seattle-Island-Norge). Men vi som er tilbake i Shanghai er atter en gang overveldet av byen. Det er vakkert her om vinteren! Gatene er renere, og ikke like tett befolket. Luften er renere. Solen skinner, og en kan ha på seg vinterklærne. Dessuten feirer de jul på alle kjøpesentrene og cafeer, og det hjelper faktisk på julestemningen. Jeg har innsett at jeg liker å være i storby når det nærmer seg jul, men er glad jeg skal hjem til den store dagen.

Siden vi forlot Kunming har vi også vært en svipptur innom Hong Kong, og fy fader, for en by! Alle og enhver som får muligheten noengang bør dra dit. De har alt. Vi badet (Jørgen badet, vi andre vasset), var oppe i høye hus og på fjell for å se på utsikten, vi tok buss og båt og gikk tur og satt på en bar langs en kaipromenade som kunne vært ved middelhavet. Vi festet og var på restaurant, vi var i zoo, vi shoppet og vi drakk kaffe på cafe. Jeg har vært i noen storbyer nå, men dette må nesten være den særeste. Da vi stod oppe i det høyeste bygget og så ned på byen, så Hong Kong nesten ut som en legoby, med alle de utrolig høye og smale husene som er bygd så tette at det ikke er plass til rom større enn 4 kvadratmeter inni dem. Også en by det anbefales å se i juletider, da det er opplyst med julelys og dekorasjoner overalt. Det spares ikke på noe i denne byen.

Nå er det middagstider, og vi skal ha oss sushi. Sees om noen dager!

Det finnes gatekunstnere i Kina også

 

Og de gjør en ganske møysommelig jobb.

HELT ÆRLIG

Noen ganger er Kina litt slitsomt.

På nippet til en tårevåt avskjed

Jeg har fått meg et ekstra sett besteforeldre. De er små, de er søte, de er solbrune og kinesiske. De er 62 og 58 år, men ser ut som de er 80.

Hver morgen når jeg stod opp, halvannen time før min kinesiske partner (som også var min personlige tolk), dro bestemor meg inn på kjøkkenet for at jeg skulle varme meg foran bålet. Mens hun lagde frokost, satt jeg og bestefar og snakket sammen ved bålet. Han på naxi, jeg på norsk og engelsk. Vi lærte hverandre ord på hvert sitt språk, og fikk sagt mye om lite.

Bestemor og bestefar har vært gift i over 40 år! Og likevel ler og spøker de med hverandre hele tiden. Og de snakker konstant i munnen på hverandre. Når den ene forteller en historie, hiver den andre seg med i fortellinga. En kan bli forvirret av mindre.

De insisterte på å dekke meg til med tepper når jeg var kald, de passet på å snakke med meg når ingen andre turte det (kinesere er litt redde for blonde mennesker), og de ga meg en sekk full av valnøtter og solsikkefrø da jeg dro.

Da jeg dro måtte bestemor gjemme tårene i øyekroken. Heldigvis var det ingen som så at jeg måtte gjøre det samme.

WANTED

I Kina klistrer myndighetene opp plakater med navn og bilde av alle som er "wanted by the government". Jeg spurte min venn Oliva om hve disse menneskene hadde gjort for å bli ettersøkt, og hun sa at de stort sett er mordere og generelt skikkelig kriminelle mennesker. Hva skikkelig kriminell vil si, er fortsatt uvisst.