Det er nasjonal ferie i Kina. 1. november er det nasjonaldag her i landet, dere. Og den skal vi feire i hovedstaden) Sa noen fyrverkeri? Vi har fri fra skolen en drøy uke. Jeg stikker derfor til Beijing og Xi'an en snartur sammen med Ida og Jørgen. Vi skal gå på mur, ta på terakotta-statuer og snike oss inn i den forbudte by via bakveien (tips fra en amerikansk skuespiller som bor på fast basis i Beijing og som gjør karriere av å spille heltinnens "bad choice" i kinesiske filmer).
Når vi returnerer etter ferien lover jeg å legge ut bilder og ord i fleng, før vi blir utilgjengelige atter en gang i hele november. Da skal vi på feltkurs, skikkelig feltkurs denne gang. Alle vi nordmennene får en kinesisk partner i klassen (i realiteten er det vi som skal "velge" dem basert på engelskkunnskaper og generell kjemi) og så sendes vi til hver vår landsby rundt Lijiang for å bo med lokalbefolkningen der en hel måned. Hele november blir det altså meg og kineserne, og kun det. Jeg kommer til å bli en kløpper i kombinasjonen kinesisk-engelsk-kroppsspråk, og ser derfor fram til oppholdet. Ser også fram til å få livet snudd opp ned en måneds tid. Tror det kan bli spennende å leve som totalt utenforstående en hel måned. Men jeg ser også for meg at jeg kommer til å gå på veggen når jeg ikke får snakket skikkelig med noen på en hel måned. Dette vil jeg nok lære mye av.
Men jeg skal fortelle mer om alt dette senere.
Snakkes!
torsdag 30. september 2010
søndag 26. september 2010
Piker, vin (eh, sprit) og sang
 |
| Helt normalt syn i Kina. I byen er det mopedene som lastes slik i høyden. |
Den andre dagen på turen var vi innom tre landsbyer bebodd av folk som offisielt ifølge myndighetene tilhører den etniske gruppen Yi. Selv kaller de seg Axi. Den første byen vi besøkte var Ke Yi, en landsby som er meget turistifisert. Før vi nådde fram til byen måtte vi gjennom byporten. Her ble vi møtt med en gruppe lokale som danset og sang. De lagde et bål som vi som besøkende måtte trå over; jentene med høyre bein først, og guttene med venstre. Dette gjorde vi for å kvitte oss med onde ånder og negative følelser før vi entret byen. Mulig det hjalp, for jeg følte meg ikke særlig negativ.
 |
| Skumle menn lagde bål vi måtte over |
 | |
| Vel gjennom bålet måtte vi ta et glass mais-vin (sprit) |
 |
| Bønder som var helt uberørt av vår overdådige velkomstseremoni |
 |
| Slitne dansere skal ta seg en pust i bakken før neste forestilling. |
 |
| Begynner det å brenne er det ingen fare: brannslokningsinstrukser er å finne på veggen! |
Etter å ha tuslet rundt i byen og sett oss om, kom vi til et museum som fungerte som en kort presentasjon av landsbyen og dens historie. Det var et fint museum, men ble litt vanskelig å få med seg så mye, da det meste av info var på kinesisk.
 |
| Dekorerte vegger imponerte kineserne i klassen |
 |
| Ikke alt var helt på plass på museet |
 |
| Vi forstyrret de lokale mennene midt i kortspillet da vi gikk forbi |
 |
| Dekorative dekorasjoner |
Da showet var over, og vi sultne, ble det servert mat. Som vanlig i Kina ble vi plassert rundt et bord fylt av forskjellige retter i ulike skåler. Vi fikk utdelt egen skål og spisepinner, og så var det bare å gyve løs. Innimellom smattingen kom våre underholdere i kostymene sine for å skåle med oss. De omringet oss, og sang av hjertens hals (så høyt, både i toneleie og volum, som bare kinesere kan) mens de sjenket i glassene våre. Maisvin (ehm... sprit) selvfølgelig. Og når drikkesangen var over skulle glasset tømmes.
Denne rutinen ble gjentatt tre ganger for henholdsvis god helse, vennskap og lykke. Mulig jeg ikke husker helt riktig, men dere får tilgi meg det. Mais-sprit er ikke normal kost der jeg kommer fra.
 | |||
| Danserne var utslitte etter showet |
Vi fikk en avskjedsdans også da vi skulle dra. Alt i alt var hele besøket meget underholdende, men kanskje litt slitsomt og påtatt. Alt vi fikk se føltes veldig uvirkelig og iscenesatt, noe det jo forsåvidt også var.
 | ||
| Ny dans til ære for oss gjestene |
tirsdag 21. september 2010
It's idnight. And the oon is up.
I dag er det fullmåne, og da er det månefest i alle kinesiske hjem. Ifølge våre klassekamerater er fullmånefesten en familiefest. Alle er opptatt av å være med familien denne dagen, og det er en fridag, så de har muligheten til det. Dermed var det fullstendig kaos i trafikken i går. Og nå mener jeg mer kaos enn vanlig, for jeg har nesten begynt å lære meg systemet i bilkaoset en vanligvis opplever her i landet. Men som mamma ville sagt: i går var det helt spesielt.
Da vi skulle ta bussen hjem fra skolen (tabbe!) var det kø. Mye kø. Så mye kø at det tok utrolig mye lenger tid enn vanlig. Jeg og Ida ble sittende og følge nøye med på nyhetene på skjermen sammen med alle andre passasjerer. Men etter at nyhetssendingen var ferdig var det mange av kineserne som ikke lenger gadd å sitte i en stillestående buss. De fikk sjåføren til å åpne dør, og ut strømmet nesten halvparten av passasjerene. Vi kunne se at alle andre busser gjorde det samme, for gata var fylt med kinesiske fotgjengere. Du vet at trafikken er håpløs når kineserne velger å ta til føttene! Det er ikke ofte de gidder å gå, og det skjønner jeg godt, for de går jo så sakte. Vi fikk forresten sitte hele turen hjem. Det var nesten en ny opplevelse.
Etter å ha kommet av bussen begikk vi dagens tabbe nummer 2: vi måtte på kjøpesenteret Carrefour for å handle mat. Her var det selvfølgelig også stappfullt av folk. Overalt rundt oss kunne vi se ivrige kinesere med handlevognene fulle av månekaker. Virkelig, de vognene var stappfulle. Boks på boks skal visst fortæres i kveld. Den ellers så overfylte månekakeavdelingen var fullstendig raket for varer.
Vi spurte Oliva hva de gjør på månefesten, hvordan den vanlige kineser egentlig feirer det hele: "The whole family is gathered to watch the full moon. And then we eat moon cake". Hun kunne også fortelle at alle kinesiske dikt ofte henvender seg til månen eller handler om den. Månen forbindes visst med romantikk og kjærlighet. Så sånn er det med den saken. De ser på månen og spiser kake. Litt som oss nordmenn på St. Hans; ser på et bål og spiser grillmat og rømmegrøt.
Så i kveld skal jeg spise en månekake som jeg fikk av Rebecca i klassen mens jeg sitter på verandaen i 25. etasje og ser på fullmånen.
Da vi skulle ta bussen hjem fra skolen (tabbe!) var det kø. Mye kø. Så mye kø at det tok utrolig mye lenger tid enn vanlig. Jeg og Ida ble sittende og følge nøye med på nyhetene på skjermen sammen med alle andre passasjerer. Men etter at nyhetssendingen var ferdig var det mange av kineserne som ikke lenger gadd å sitte i en stillestående buss. De fikk sjåføren til å åpne dør, og ut strømmet nesten halvparten av passasjerene. Vi kunne se at alle andre busser gjorde det samme, for gata var fylt med kinesiske fotgjengere. Du vet at trafikken er håpløs når kineserne velger å ta til føttene! Det er ikke ofte de gidder å gå, og det skjønner jeg godt, for de går jo så sakte. Vi fikk forresten sitte hele turen hjem. Det var nesten en ny opplevelse.
Etter å ha kommet av bussen begikk vi dagens tabbe nummer 2: vi måtte på kjøpesenteret Carrefour for å handle mat. Her var det selvfølgelig også stappfullt av folk. Overalt rundt oss kunne vi se ivrige kinesere med handlevognene fulle av månekaker. Virkelig, de vognene var stappfulle. Boks på boks skal visst fortæres i kveld. Den ellers så overfylte månekakeavdelingen var fullstendig raket for varer.
Vi spurte Oliva hva de gjør på månefesten, hvordan den vanlige kineser egentlig feirer det hele: "The whole family is gathered to watch the full moon. And then we eat moon cake". Hun kunne også fortelle at alle kinesiske dikt ofte henvender seg til månen eller handler om den. Månen forbindes visst med romantikk og kjærlighet. Så sånn er det med den saken. De ser på månen og spiser kake. Litt som oss nordmenn på St. Hans; ser på et bål og spiser grillmat og rømmegrøt.
Så i kveld skal jeg spise en månekake som jeg fikk av Rebecca i klassen mens jeg sitter på verandaen i 25. etasje og ser på fullmånen.
lørdag 18. september 2010
Whenever you see a toilet: Use it!
Vi har vært på et tredagers minifeltkurs med klassen. I alt var vi 19 personer som fartet rundt i en minibuss i forskjellige landsbyer rundt omkring i Mile county. Det har vært en fantastisk flott tur, som har bestått av en herlig blanding av turisme og feltarbeid. Vi har vandret rundt i bittesmå landsbyer og snakket med de lokale, vi har spist ekte kinesisk mat (les: friterte bier), og vi har badet i varme kilder.
Hovedbasen vår var Mile by, hvor vi bodde på luksushotell. Akkurat bostedet var noe overraskende for oss alle, da vi trodde vi kom til å bo et par hakk billigere enn som så. Men det viste seg at vår kinesiske lærer Mr. Huang er fra området, og dermed var han i stand til å stue oss inn i luksuslivet for en billig penge (hvor billig denne pengen var har jeg ingen anelse om, men jeg mistenker at den var et par hakk billigere enn i Norge).
Torsdag morgen 08.00 møttes hele klassen ved inngangsporten til skolen for å ta bussen til Mile. 19 trøtte tryner ble pakket inn i bussen, og vår überkule bussjåfør fraktet oss til første destinasjon: Stone Forests. Her fikk jeg, Ida, Jørgen, Rebecca og vår norske foreleser Leif en kjapp men grundig guiding av vår klassekamerat Gloria som har en fortid som turistguide.
Tror hun var med delvis for at vi ikke skulle gå oss bort og sløse bort dyrebar tid øremerket feltarbeid: "The forest is big, so I think it's best if I come with you so you don't get lost".
Vi hadde to timer på å få sett de viktigste steinene, og det klarte vi jaggu med ti minutters margin. Rutinert. Sultne som ulver hoppet vi atter inn i bussen, klare for lunsj. Huang hadde organisert med skikkelig kinesisk mat på en koselig restaurant langs veien. Som vanlig når en spiser med kinesere var det rundbord som var tingen. Det smakte veldig... kinesisk. Vanskelig å beskrive smaken, men har du vært i Kina og smakt på skikkelig kinamat, så vet du hva jeg snakker om. Har du det ikke, så bør du nesten sjekke det ut. For som Ingvild så fint sa det: "Chinese food in Norway does not taste the same as chinese food in China".
Etter maten stod et besøk til den nærmeste landsbyen på timeplanen. Vi valgte å gå den lille kilometeren til landsbyen for å fordøye maten og få litt bevegelse. Dette var midt på dagen, og solen var på sitt sterkeste. Det var uherlig varmt, og vi nordmenn kledde selvfølgelig av oss. Jeg ser i ettertid at det ikke var noe sjakktrekk av meg å begi meg ut på vandringen i heten bare ikledd singlet. For nå har jeg et herlig skille som kommer til å sitte fram til julaften. Et rosa skille, da ingen av oss nordmenn hadde med oss solkrem: Før turen kom Frederico med det velmenende tips om at vi burde ta med oss paraply på turen, da vi kunne komme til å trenge det. Som de gode nordmenn vi er tok vi alle med oss både paraply, regnjakker og varme klær. Det verste som fins er jo å fryse! Når jeg tenker over det tror jeg kanskje Frederico prøvde å advare oss mot den sterke solen som ville gjøre vår lyse hud mørkere, for solen er kinesernes store frykt. I Kina bruker de paraply både til sol og regn. Våte klær og solbrun hud vil ingen ha.
Selv om vi bleikfiser ble litt røde, fikk vi opplevd masse interessant. Den lille byen vi var i kalles Steinbyen, fordi alle hus og arkitektur er bygd av stein. Vi møtte på masse lokale i byen. Mange var litt sky og gjemte seg da de så oss, men mange var også nysjerige, og kom bort for å hilse på. Vi fikk bli med en gammel mann med barnebarnet på ryggen hjem for å slå av en prat og spise pærer. Han kunne fortelle at i denne landsbyen levde de fleste av lokalbefolkningen av tobakksproduksjon.
All tobakk som produseres i byen selges videre til et tobakksselskap som byen i fellesskap har skrevet kontrakt med. Hele landsbyens befolkning var travelt opptatt med produksjonen.
På kvelden badet vi i varme kilder. Den ene inneholdt vann med 50 grader, og der badet vi ikke. Vi badet derimot i vannet som holdt omtrent 40 grader. Det var herlig med et glovarmt bad under stjernehimmelen. Anbefales.
 |
| Senior Association. |
Hovedbasen vår var Mile by, hvor vi bodde på luksushotell. Akkurat bostedet var noe overraskende for oss alle, da vi trodde vi kom til å bo et par hakk billigere enn som så. Men det viste seg at vår kinesiske lærer Mr. Huang er fra området, og dermed var han i stand til å stue oss inn i luksuslivet for en billig penge (hvor billig denne pengen var har jeg ingen anelse om, men jeg mistenker at den var et par hakk billigere enn i Norge).
 | |
| Den skjønne bestefaren vi møtte i første landsby, og som inviterte oss med til huset sitt. |
 |
| Gloria kunne fortelle at en god del av steinene i parken hadde forandret fasong siden sist hun var der for et år siden. |
Tror hun var med delvis for at vi ikke skulle gå oss bort og sløse bort dyrebar tid øremerket feltarbeid: "The forest is big, so I think it's best if I come with you so you don't get lost".
 | ||||||||||||||
Rebecca, meg, Leif Ida og Jørgen foran steinene. Dette motivet er å finne på en rekke kinesiske minnekort. |
Vi hadde to timer på å få sett de viktigste steinene, og det klarte vi jaggu med ti minutters margin. Rutinert. Sultne som ulver hoppet vi atter inn i bussen, klare for lunsj. Huang hadde organisert med skikkelig kinesisk mat på en koselig restaurant langs veien. Som vanlig når en spiser med kinesere var det rundbord som var tingen. Det smakte veldig... kinesisk. Vanskelig å beskrive smaken, men har du vært i Kina og smakt på skikkelig kinamat, så vet du hva jeg snakker om. Har du det ikke, så bør du nesten sjekke det ut. For som Ingvild så fint sa det: "Chinese food in Norway does not taste the same as chinese food in China".
Etter maten stod et besøk til den nærmeste landsbyen på timeplanen. Vi valgte å gå den lille kilometeren til landsbyen for å fordøye maten og få litt bevegelse. Dette var midt på dagen, og solen var på sitt sterkeste. Det var uherlig varmt, og vi nordmenn kledde selvfølgelig av oss. Jeg ser i ettertid at det ikke var noe sjakktrekk av meg å begi meg ut på vandringen i heten bare ikledd singlet. For nå har jeg et herlig skille som kommer til å sitte fram til julaften. Et rosa skille, da ingen av oss nordmenn hadde med oss solkrem: Før turen kom Frederico med det velmenende tips om at vi burde ta med oss paraply på turen, da vi kunne komme til å trenge det. Som de gode nordmenn vi er tok vi alle med oss både paraply, regnjakker og varme klær. Det verste som fins er jo å fryse! Når jeg tenker over det tror jeg kanskje Frederico prøvde å advare oss mot den sterke solen som ville gjøre vår lyse hud mørkere, for solen er kinesernes store frykt. I Kina bruker de paraply både til sol og regn. Våte klær og solbrun hud vil ingen ha.
 |
| Womeng med paraply og Ida uten. |
Selv om vi bleikfiser ble litt røde, fikk vi opplevd masse interessant. Den lille byen vi var i kalles Steinbyen, fordi alle hus og arkitektur er bygd av stein. Vi møtte på masse lokale i byen. Mange var litt sky og gjemte seg da de så oss, men mange var også nysjerige, og kom bort for å hilse på. Vi fikk bli med en gammel mann med barnebarnet på ryggen hjem for å slå av en prat og spise pærer. Han kunne fortelle at i denne landsbyen levde de fleste av lokalbefolkningen av tobakksproduksjon.
 |
| Egenprodusert tobakk røykes i hjemmelaget vannpipe. |
All tobakk som produseres i byen selges videre til et tobakksselskap som byen i fellesskap har skrevet kontrakt med. Hele landsbyens befolkning var travelt opptatt med produksjonen.
 |
| Tobakksarbeidere i aksjon. |
 |
| Tobakksproduksjon i stua |
På kvelden badet vi i varme kilder. Den ene inneholdt vann med 50 grader, og der badet vi ikke. Vi badet derimot i vannet som holdt omtrent 40 grader. Det var herlig med et glovarmt bad under stjernehimmelen. Anbefales.
onsdag 15. september 2010
FORANDRING FRYDER
Nå har vi vært her en stund, vi har levd et hverdagsliv blant kinesere et par uker, og noe begynner å gå opp for meg: Kineserne er ikke helt like på nordmenn. De er faktisk ganske forskjellige fra nordmenn.
Ikke misforstå nå, selvfølgelig visste jeg før jeg kom hit at menneskene jeg kom til å møte på ville være annerledes enn meg selv. Faktisk hadde jeg på forhånd mange tanker om hvordan de kom til å være. Jeg så for meg et folk som var fattige, et folk med en sterk gruppementalitet, at de kom til å spise og te seg annerledes enn meg.
Og der fikk jeg jo rett. Den generelle kineser er ikke rik. Når en sitter og spiser skal en spise fort, en skal spise masse og det skal høres at en spiser. Hver morgen møtes drøssevis av pysjamaskledte i parker og på parkeringsplasser for å utføre et per timers (!) morgengymnastikk. Og hver morgen må alle ansatte på kjøpesentre og butikker stille opp utenfor jobben, og stå i beine rekker for å motta dagens beskjeder. I tillegg er det fullt normalt å snyte seg som skiløpere gjør midt på gata (holde for et nesebor, og blåse ut det andre mens en sikter på bakken), og da er det opp til forbipasserende å ikke blir truffet. Det er også helt normalt at småbarn løper bort til kumlokkene, setter seg på huk, og tisser. Noen steder er det tilogmed normalt at voksne gjør det, men de områdene har jeg ikke vært i for ofte.
Men når vi nå lever et hverdagsliv hvor vi forholder oss til kinesere i samme situasjon som oss, som også er studenter, er det fort gjort å glemme alle de tingene som skiller oss fra dem utover det overfladiske. For det er noe med det å komme fra land med så forskellig befolkningstetthet, BnP og politisk system som også gir seg uttrykk i enkeltindividene. Enkelte helt grunneleggende vaner, meninger og oppfatninger er totalt forskjellige hos oss nordmenn og våre klassekamerater. Og det er blant annet det å oppdage og erfare disse tingene som gjør dette oppholdet så uhyre spennende og lærerikt. Både på godt og vondt:
Jeg har allerede nevnt hvor hjelpsomme to av jentene i klassen var med å hjelpe oss å finne sted å bo. Selv om det ikke ga noen håndfaste resultater brukte faktisk Oliva og Gloria en hel dag på å prøve å finne en bolig til oss "hjelpesløse utlendinger" som ikke kan noe kinesisk. Det som slo oss etter å ha vært hele dagen med dem, var den enormt gode tiden de alltid hadde. Når de gikk fra sted til sted var det i tusletempo (en kan tross alt ikke gå veldig fort på brostein og ujevn asfalt når en går på høye hæler). Vi stod lenge og ventet rundtomkring og gjorde ingenting. Dagen fløy uten at vi engang hadde sett snurten av en huseier.
Allerede et par dager senere skulle de samme jentene pluss resten av den harde kjernen i klassen hjelpe oss med å finne fram til politistasjonen for at vi skulle få registrert oss. En hel gjeng ble med oss hjem for å hente pass og papirer etter skolen. De ble overveldet over den luksusen vi levde i. Vi er jo bare to per leilighet, og vi deler ikke rom engang!
På vei til politistasjonen var sikkert tre av de fem- seks som fulgte oss av og på i telefonen for å finne ut av hvor vi skulle. For det er mange politistasjoner her i Kunming, og det er ganske komplisert å finne fram til dem. Etter litt tusling, masse ståing, litt sitting, noe mer tusling og masse spørring fant de ut at vi måtte ta bussen for å komme dit. Vi sneglet rundt noen kvartaler til et busstopp, og presset oss inn i den første bussen som hostet seg forbi. Etter noen kvartalers rykk-og-napp-slalom gikk vi av bussen og inn i noen kvartaler.
Det bar rundt et hjørne, rett fram, over en gate, rundt et nytt hjørne og inn en sidegate. Så var vi der, på politistasjonen. Den bestod av et åpent kontor (altså uten vegg på den ene siden) hvor det satt noen politidamer bak en disk omgitt av papirer og utdatert datautstyr. Vi ble plassert på noen stoler, og våre hjelpere gikk til politidamene for å fylle ut de nødvendige skjema. Jentene slet lenge med disse skjemaene, og kom etterhvert og hentet passene våre. Vi sa at vi gjerne ville fylle ut skjemaene selv, siden det jo var vår jobb, men jentene mente at det var best vi gjorde det. Så vi måtte nesten bare sitte der da, mens skjema etter skjema ble fylt ut. Lenge satt vi. En og annen spjæling av en gutt i politiuniform tuslet forbi i ny og ne, og stirret akkurat litt for lenge på oss til at det var tilfeldig. Vi gikk og kjøpte is til oss og jentene, og ble overrasket da vi så at de til og med signerte papirene for oss. I vårt navn! Merker at jeg ikke likte akkurat det, men okei, de ville bare hjelpe og da er det vanskelig å protestere. Så vi tok en sjanse på at ting var i orden og bega oss ut på ferden hjemover.
Selv om det tok lang tid, selv om det tærte på tålmodigheten til enhver av oss, trengte vi faktisk hjelpen denne gang. Vi hadde ikke funnet fram til riktig politistasjon på egenhånd. Det er ikke sikkert politidamene hadde skjønt hva vi var der for å gjøre, og det er ikke sikkert vi ville klart å gjennomføre det hele uten å betale.
Men sånn er det i alle fall når de skal hjelpe oss, disse klassekameratene våre. Så vi har vel lagt oss til en vane med å helst ønske å gjøre ting på egenhånd. Jeg har ikke helt skjønt det, hvorfor de har så god tid her i landet (de har god tid med mindre de skal bygge en restaurant eller få tak i et sete på en buss). Kan være det er fordi de er så mange at det ikke nytter å ha det travelt. En havner midt i en folkemengde uansett hva en gjør. Og da kan en like gjerne roe ned, chillaxe, nyte livet og tusle dit en skal. En kommer ikke fram noe fortere uansett.
Ikke misforstå nå, selvfølgelig visste jeg før jeg kom hit at menneskene jeg kom til å møte på ville være annerledes enn meg selv. Faktisk hadde jeg på forhånd mange tanker om hvordan de kom til å være. Jeg så for meg et folk som var fattige, et folk med en sterk gruppementalitet, at de kom til å spise og te seg annerledes enn meg.
Og der fikk jeg jo rett. Den generelle kineser er ikke rik. Når en sitter og spiser skal en spise fort, en skal spise masse og det skal høres at en spiser. Hver morgen møtes drøssevis av pysjamaskledte i parker og på parkeringsplasser for å utføre et per timers (!) morgengymnastikk. Og hver morgen må alle ansatte på kjøpesentre og butikker stille opp utenfor jobben, og stå i beine rekker for å motta dagens beskjeder. I tillegg er det fullt normalt å snyte seg som skiløpere gjør midt på gata (holde for et nesebor, og blåse ut det andre mens en sikter på bakken), og da er det opp til forbipasserende å ikke blir truffet. Det er også helt normalt at småbarn løper bort til kumlokkene, setter seg på huk, og tisser. Noen steder er det tilogmed normalt at voksne gjør det, men de områdene har jeg ikke vært i for ofte.
 |
| Ida med fire av våre nye klassekamerater, dokumentert av Tonje |
Men når vi nå lever et hverdagsliv hvor vi forholder oss til kinesere i samme situasjon som oss, som også er studenter, er det fort gjort å glemme alle de tingene som skiller oss fra dem utover det overfladiske. For det er noe med det å komme fra land med så forskellig befolkningstetthet, BnP og politisk system som også gir seg uttrykk i enkeltindividene. Enkelte helt grunneleggende vaner, meninger og oppfatninger er totalt forskjellige hos oss nordmenn og våre klassekamerater. Og det er blant annet det å oppdage og erfare disse tingene som gjør dette oppholdet så uhyre spennende og lærerikt. Både på godt og vondt:
Jeg har allerede nevnt hvor hjelpsomme to av jentene i klassen var med å hjelpe oss å finne sted å bo. Selv om det ikke ga noen håndfaste resultater brukte faktisk Oliva og Gloria en hel dag på å prøve å finne en bolig til oss "hjelpesløse utlendinger" som ikke kan noe kinesisk. Det som slo oss etter å ha vært hele dagen med dem, var den enormt gode tiden de alltid hadde. Når de gikk fra sted til sted var det i tusletempo (en kan tross alt ikke gå veldig fort på brostein og ujevn asfalt når en går på høye hæler). Vi stod lenge og ventet rundtomkring og gjorde ingenting. Dagen fløy uten at vi engang hadde sett snurten av en huseier.
Allerede et par dager senere skulle de samme jentene pluss resten av den harde kjernen i klassen hjelpe oss med å finne fram til politistasjonen for at vi skulle få registrert oss. En hel gjeng ble med oss hjem for å hente pass og papirer etter skolen. De ble overveldet over den luksusen vi levde i. Vi er jo bare to per leilighet, og vi deler ikke rom engang!
 |
| Skjønne Oliva som alltid fniser, bilde tatt av Tonje |
På vei til politistasjonen var sikkert tre av de fem- seks som fulgte oss av og på i telefonen for å finne ut av hvor vi skulle. For det er mange politistasjoner her i Kunming, og det er ganske komplisert å finne fram til dem. Etter litt tusling, masse ståing, litt sitting, noe mer tusling og masse spørring fant de ut at vi måtte ta bussen for å komme dit. Vi sneglet rundt noen kvartaler til et busstopp, og presset oss inn i den første bussen som hostet seg forbi. Etter noen kvartalers rykk-og-napp-slalom gikk vi av bussen og inn i noen kvartaler.
Det bar rundt et hjørne, rett fram, over en gate, rundt et nytt hjørne og inn en sidegate. Så var vi der, på politistasjonen. Den bestod av et åpent kontor (altså uten vegg på den ene siden) hvor det satt noen politidamer bak en disk omgitt av papirer og utdatert datautstyr. Vi ble plassert på noen stoler, og våre hjelpere gikk til politidamene for å fylle ut de nødvendige skjema. Jentene slet lenge med disse skjemaene, og kom etterhvert og hentet passene våre. Vi sa at vi gjerne ville fylle ut skjemaene selv, siden det jo var vår jobb, men jentene mente at det var best vi gjorde det. Så vi måtte nesten bare sitte der da, mens skjema etter skjema ble fylt ut. Lenge satt vi. En og annen spjæling av en gutt i politiuniform tuslet forbi i ny og ne, og stirret akkurat litt for lenge på oss til at det var tilfeldig. Vi gikk og kjøpte is til oss og jentene, og ble overrasket da vi så at de til og med signerte papirene for oss. I vårt navn! Merker at jeg ikke likte akkurat det, men okei, de ville bare hjelpe og da er det vanskelig å protestere. Så vi tok en sjanse på at ting var i orden og bega oss ut på ferden hjemover.
Selv om det tok lang tid, selv om det tærte på tålmodigheten til enhver av oss, trengte vi faktisk hjelpen denne gang. Vi hadde ikke funnet fram til riktig politistasjon på egenhånd. Det er ikke sikkert politidamene hadde skjønt hva vi var der for å gjøre, og det er ikke sikkert vi ville klart å gjennomføre det hele uten å betale.
Men sånn er det i alle fall når de skal hjelpe oss, disse klassekameratene våre. Så vi har vel lagt oss til en vane med å helst ønske å gjøre ting på egenhånd. Jeg har ikke helt skjønt det, hvorfor de har så god tid her i landet (de har god tid med mindre de skal bygge en restaurant eller få tak i et sete på en buss). Kan være det er fordi de er så mange at det ikke nytter å ha det travelt. En havner midt i en folkemengde uansett hva en gjør. Og da kan en like gjerne roe ned, chillaxe, nyte livet og tusle dit en skal. En kommer ikke fram noe fortere uansett.
lørdag 11. september 2010
GoKunming.com
I dette øyeblikk befinner vi oss i Kunming, den største byen i Yunnan provinsen sørvest i Kina. Her har vi vært siden 1. september, og så langt trives vi veldig godt. Det er en ganske stor by dette, men nøyaktig hvor stor er det litt vanskelig å si. Ulike kilder gir ulike tall, men det tallet jeg oftest har fått oppgitt er at det er rundt 4 mill. innbyggere i selve byen.
For å gi dere et bilde av hvordan det er her kan det sies at det jo er en stor by, men merkbart mindre enn Shanghai. Skyskraperne er ikke like mange og tettpakkede her som i Shanghai, og er en litt høyt oppe kan en faktisk skue fjell i horisonten gjennom den disige, forurensede luften. Akkurat det med forurensing er litt rart, for Kunming er visstnok en av byene med best luftkvalitet i hele Kina. Men når vi går rundt ute i gatene her føles det nesten mer forurenset enn i Shanghai. Og luften ser skitnere ut. Men kanskje det faktisk bare er morgendis som varer hele dagen? Ikke vet jeg.
En merker godt på folkene en møter på gata at vi ikke lenger er i "kule" og vestlig inspirerte Shanghai. Folk er ikke like stilig og moteriktig kledd, de er ikke like opptatte av hvordan håret deres ser ut, og de er definitivt ikke like vant med blonde og blåøyde nordmenn som i Shanghai. Her skjer det oftere at folk snur seg etter oss på gata, hvisker noe til hverandre, snur seg igjen, stirrer litt og kniser febrilsk, enn det gjorde i forrige by. Og det er flere som snakker til oss her, roper ting etter oss på gata, holder lange monologer for oss på bussen og prøver å få oppmerksomhet ved å si "hellååååoo!" når vi passerer.
THE HUMP
De første nettene vi bodde i Kunming sov vi på et hostell med det festlige navnet The Hump. Det var et meget koselig, rent, ordentlig og fint hostell, med en fantastisk terrasse med utsikt til Kunming Square. Vi trivdes godt på The Hump, faktisk så godt at vi valgte å henge der i to dager selv etter at vi flyttet derfra! OK, akkurat det var mye fordi vi var med Sergio og Eduard, våre venner fra Costa Rica og Spania. Det enkleste var alltid å møtes der. Men likevel; det er et bra hostell med perfekt beliggenhet, og anbefales på det varmeste til alle som måtte trenge et midlertidig sted å bo i Kunming.
Selv skal vi jo være i denne byen nesten ett helt semester, så vi måtte ha et litt mer fast sted å bo. Allerede dagen etter ankomst møtte vi et par av kineserne i klassen som hadde tilbudt seg å hjelpe oss med letingen. Vi takket selvfølgelig ja til hjelpen, da det ofte kan være vanskelig å ordne ting om en ikke kan kinesisk. Selvfølgelig gjorde vi våre egne undersøkelser. Vi leste gjennom alle utleieannonser vi fant på gokunming.com og sendte mail med melding om interesse. Men litt ekstra hjelp fra våre lokalt kjente nye venner kunne ikke skade. Trodde vi.
Etter å ha hilst på våre skjønne nye venner Gloria og Oliva ble vi enige om å dra opp mot universitetsområdet, fordi det var området vi aller helst ville bo i. Vel oppe på området begynte jentene å ringe rundt for å finne ut av noen som hadde visning. De fant ingenting, så vi tuslet litt rundt, og jentene viste oss Yi ErYi Lu (One Two One Street) som er gaten skolen ligger i, og Foreigner Street som er fylt av butikker, cafeer, uteplasser, restauranter, og ja, selvfølgelig også utlendinger. Mens vi tuslet som noen hjelpeløse hunder rundt etter våre nye venner, snakket jentene seg imellom fort og masse på kinesisk, dog hyppig avbrutt av telefonsamtaler med potensielle huseiere og litt guiding til oss på sjarmerende og litt famlende engelsk. Etter et par timer fortalte jentene oss at de hadde ringt to andre i klassen som skulle møte oss og vise oss rundt på universitetsområdet, mens de selv dro rundt for å sjekke på egenhånd om de fant noen leiligheter. Vi prøvde å fortelle at vi veldig gjerne ville bidra til letingen selv, og at vi allerede var i kontakt med en del folk vi kanskje kunne komme på visning hos. Men det virket ikke helt som våre kinesiske venner hadde troen på at vi nordmenn ville klare slikt i Kina.
Frederico og hans veninne (uten særlige engelskkunnskaper og uten engelsk navn) kom oss ivrig imøte ved inngangen til skolen. Vi hilste på dem og vinket hadet til våre to hjelpere, litt usikre på om boligjakt virkelig er så umulig i Kina som det føltes som der og da. Etter å ha diltet etter våre nye guider inne på universitetsområdet, med en økende bekymring for hvordan vi skulle finne oss sted å bo, hadde vi lyst til å gjøre noe selv også. Vi sørget for å få møtt jentene, og fikk takket høflig og ordentlig for all innsatsen de lagt inn i det å hjelpe oss. Så dro vi hjem for å trå til på egenhånd.
Vi fikk napp hos en del husverter etterhvert, og dagen etter ble brukt til å gå på visninger. Jeg og Liv Unni endte opp i en koselig liten leilighet i 25. etasje av en etter kinesisk standard meget fancy boligblokk. Ida og Tonje flyttet inn i 4. etasje i samme bygget. Ingvild bestemte seg for å flytte inn hos en danske og en nederlender like ved skolen i en morsom leilighet med stort rom og plassbesparende toalett-løsning. Men hun valgte å flytte ut da det etter to dager viste seg at de to guttene ikke var de eneste hun delte leiligheten med: kakelakker og maur på kjøkken, soverom og bad er ofte ikke de hyggeligste overraskelsene å finne. Nå bor også Ingvild i vårt fancy schmancy boligkompleks i Beijing Lu. Selv ikke den snedige løsningen med kombinert dusj og hull-i-bakken-do var nok til å holde Ingvild boende med kakerlakkene. Litt av noen prioriteringer på den jenta...
For å gi dere et bilde av hvordan det er her kan det sies at det jo er en stor by, men merkbart mindre enn Shanghai. Skyskraperne er ikke like mange og tettpakkede her som i Shanghai, og er en litt høyt oppe kan en faktisk skue fjell i horisonten gjennom den disige, forurensede luften. Akkurat det med forurensing er litt rart, for Kunming er visstnok en av byene med best luftkvalitet i hele Kina. Men når vi går rundt ute i gatene her føles det nesten mer forurenset enn i Shanghai. Og luften ser skitnere ut. Men kanskje det faktisk bare er morgendis som varer hele dagen? Ikke vet jeg.
En merker godt på folkene en møter på gata at vi ikke lenger er i "kule" og vestlig inspirerte Shanghai. Folk er ikke like stilig og moteriktig kledd, de er ikke like opptatte av hvordan håret deres ser ut, og de er definitivt ikke like vant med blonde og blåøyde nordmenn som i Shanghai. Her skjer det oftere at folk snur seg etter oss på gata, hvisker noe til hverandre, snur seg igjen, stirrer litt og kniser febrilsk, enn det gjorde i forrige by. Og det er flere som snakker til oss her, roper ting etter oss på gata, holder lange monologer for oss på bussen og prøver å få oppmerksomhet ved å si "hellååååoo!" når vi passerer.
THE HUMP
De første nettene vi bodde i Kunming sov vi på et hostell med det festlige navnet The Hump. Det var et meget koselig, rent, ordentlig og fint hostell, med en fantastisk terrasse med utsikt til Kunming Square. Vi trivdes godt på The Hump, faktisk så godt at vi valgte å henge der i to dager selv etter at vi flyttet derfra! OK, akkurat det var mye fordi vi var med Sergio og Eduard, våre venner fra Costa Rica og Spania. Det enkleste var alltid å møtes der. Men likevel; det er et bra hostell med perfekt beliggenhet, og anbefales på det varmeste til alle som måtte trenge et midlertidig sted å bo i Kunming.
 | |
| Utsikt til Kunming Square fra The Hump |
Selv skal vi jo være i denne byen nesten ett helt semester, så vi måtte ha et litt mer fast sted å bo. Allerede dagen etter ankomst møtte vi et par av kineserne i klassen som hadde tilbudt seg å hjelpe oss med letingen. Vi takket selvfølgelig ja til hjelpen, da det ofte kan være vanskelig å ordne ting om en ikke kan kinesisk. Selvfølgelig gjorde vi våre egne undersøkelser. Vi leste gjennom alle utleieannonser vi fant på gokunming.com og sendte mail med melding om interesse. Men litt ekstra hjelp fra våre lokalt kjente nye venner kunne ikke skade. Trodde vi.
Etter å ha hilst på våre skjønne nye venner Gloria og Oliva ble vi enige om å dra opp mot universitetsområdet, fordi det var området vi aller helst ville bo i. Vel oppe på området begynte jentene å ringe rundt for å finne ut av noen som hadde visning. De fant ingenting, så vi tuslet litt rundt, og jentene viste oss Yi ErYi Lu (One Two One Street) som er gaten skolen ligger i, og Foreigner Street som er fylt av butikker, cafeer, uteplasser, restauranter, og ja, selvfølgelig også utlendinger. Mens vi tuslet som noen hjelpeløse hunder rundt etter våre nye venner, snakket jentene seg imellom fort og masse på kinesisk, dog hyppig avbrutt av telefonsamtaler med potensielle huseiere og litt guiding til oss på sjarmerende og litt famlende engelsk. Etter et par timer fortalte jentene oss at de hadde ringt to andre i klassen som skulle møte oss og vise oss rundt på universitetsområdet, mens de selv dro rundt for å sjekke på egenhånd om de fant noen leiligheter. Vi prøvde å fortelle at vi veldig gjerne ville bidra til letingen selv, og at vi allerede var i kontakt med en del folk vi kanskje kunne komme på visning hos. Men det virket ikke helt som våre kinesiske venner hadde troen på at vi nordmenn ville klare slikt i Kina.
 |
| Utsikt fra The Hump |
Frederico og hans veninne (uten særlige engelskkunnskaper og uten engelsk navn) kom oss ivrig imøte ved inngangen til skolen. Vi hilste på dem og vinket hadet til våre to hjelpere, litt usikre på om boligjakt virkelig er så umulig i Kina som det føltes som der og da. Etter å ha diltet etter våre nye guider inne på universitetsområdet, med en økende bekymring for hvordan vi skulle finne oss sted å bo, hadde vi lyst til å gjøre noe selv også. Vi sørget for å få møtt jentene, og fikk takket høflig og ordentlig for all innsatsen de lagt inn i det å hjelpe oss. Så dro vi hjem for å trå til på egenhånd.
Vi fikk napp hos en del husverter etterhvert, og dagen etter ble brukt til å gå på visninger. Jeg og Liv Unni endte opp i en koselig liten leilighet i 25. etasje av en etter kinesisk standard meget fancy boligblokk. Ida og Tonje flyttet inn i 4. etasje i samme bygget. Ingvild bestemte seg for å flytte inn hos en danske og en nederlender like ved skolen i en morsom leilighet med stort rom og plassbesparende toalett-løsning. Men hun valgte å flytte ut da det etter to dager viste seg at de to guttene ikke var de eneste hun delte leiligheten med: kakelakker og maur på kjøkken, soverom og bad er ofte ikke de hyggeligste overraskelsene å finne. Nå bor også Ingvild i vårt fancy schmancy boligkompleks i Beijing Lu. Selv ikke den snedige løsningen med kombinert dusj og hull-i-bakken-do var nok til å holde Ingvild boende med kakerlakkene. Litt av noen prioriteringer på den jenta...
onsdag 8. september 2010
EXPO SHANGHAI 2010
Som lovet har jeg vært på Expo- utstillingen, og den var større og mer overveldende enn forventet. Ja, jeg burde være vant til alt som er stort og overveldende, jeg er tross alt i Kina. Men det tar tid å venne seg til alt det disse små rare menneskene tar seg til.
 |
| Haibao, Expo utstillingens maskot, var å finne omkring i hele byen. |
Vi var på Expo med skolen, og det var litt av et styr. Tidlig på morgenen møtte vi opp for å busses av gårde til utstillingen. Bussene ble stappet fulle, og vi kjørte av gårde. Trafikken i Shanghai er som nevnt ikke ideell for den forsiktige fører, noe vi fikk merke på denne turen. Vel.. ikke at sjåføren vår var av det forsiktige slaget, men han ble i alle fall påkjørt på veien til Expo. Eller han kjørte på noen, jeg er faktisk ikke sikker. For selve kræsjet var det omtrent ingen av passasjerene på bussen som fikk med seg. Vi opplevde et lite smell, og en av de mange tusen bråstoppene en opplever i løpet av en busstur i Kina. Og vi fikk med oss at sjåføren begynte å kjefte og gikk ut på gata og ropte til noen. Da folk gikk ut på gata for å kjøpe seg mat på en dumplings-bod i veikanten tenkte jeg at det vel bare var en av disse rart plasserte kinesiske pausene vi ble utsatt for. Det tok sin tid, men vi kom oss av gårde etter hvert.
Vel framme ved Expo måtte vi følge en dame med et flagg, som guidet oss trygt fram til den riktige køen. Så måtte vi gjennom en sikkerhetskontroll av samme slag som de på flyplasser. (Her bør det nevnes at kineserne er utrolig nøye med akkurat dette. På vei inn på metroen og tog må en også sende vesker, bager, poser og lignende gjennom en skanner, før en kan gå inn.)Vel inne på utstillingen ble vi overveldet av folkemengder og varme. Expo er en utstilling hvor alle verdens land har hatt muligheten til å stille ut noe fra eget land i en paviljong, med unntak av Afrika og en del andre land som hadde slått seg sammen for å lage felles paviljonger for en billigere penge. Det er egentlig utrolig at det brukes så mye penger som her på utstillinger som dette.  |
| Ida sørget for å dokumentere den norske paviljongen. Treverk for alle penga! |
Da vi endelig kom oss inn på utstillingsområdet var vi allerede utslitte. Men etter å ha funnet oss litt mat var vi igjen ved godt mot, og satte i gang vandringen rundt på de forskjellige paviljongene. Det viste seg å være mer slitsomt enn planlagt. Ved hver eneste paviljong var det en urimelig lang kø, det var urimelig varmt og overalt på hele området var det urimelig mange mennesker. Etter å ha kommet oss inn VIP inngangen på de skandinaviske paviljongene med våre norske pass, dro vi til den spanske paviljongen. Både den spanske (vi hadde to spanjoler med oss, som på spansk vis snakket oss alle inn i sin paviljong) og den islandske paviljongen var helt fantastiske, og meget god reklame for landene. Vi var også innom den afrikanske samlings-paviljongen, og det var det vi orket den dagen. Etter seks timer med kø i varmen ble vi enige om at nok var nok, og valgte å dra hjem igjen. Akkurat idet vi gikk ned til metroen kom tordenværet. Satser på at vår avgjørelse om å gå var like grei.
 | |
| Som blond blir en hele tiden stoppet opp for å være med på bildene til tilfeldige forbipasserende. |
Expo var en fantastisk utstilling, og jeg skulle gjerne sett mer av den. Men det hele ble så slitsomt at ingen av oss orket å dra tilbake. Anbefales likevel til enhver som befinner seg i Shanghai før oktober er omme.
NIGHTLIFE IN SHANGHAI
For å si som Marc i klassen: Shanghai har en ting å by på, og det er et bra uteliv. Jeg er ikke helt enig i den uttalen, vi hadde mye annet gøy å gjøre enn å gå ut. Men utelivet i Shanghai er helt spesielt. Byen er fylt med barer, nattklubber og puber i alle varianter, og de er overalt. Her kan en finne Ladies Night en eller annen plass hver eneste kveld, noe som betyr gratis inngang og drikker for alle ladies. Hver eneste kveld kan en også finne happy hours og andre tilbud på alkohol i forskjellige varianter overalt. Alkohol er med andre ord billig og lett tilgjengelig og tilbys på steder for enhver smak. Det kan ikke være enkelt for alkoholikere i denne byen.
Vi hadde mange plasser å gå til om vi ønsket oss uteliv, og iblant gjorde vi jo det. Like ved studentbyen vår hadde vi den meksikansk-inspirerte puben Helens. Her kan en finne øl til 10,- og shots til 20,- på hverdager og enda billigere på happy hour- dager. Helens ble vår faste plass etterhvert, og betjeningen kjente oss igjen da vi kom.
En av de siste kveldene våre i byen tok vi turen opp i sky bar i Shanghai World Financial Centre, som er det høyeste bygget i byen. Der koste vi oss i finstasen (fancy bygg krever fancy klær) mens vi så ned på alle skyskraperne rundt oss. Jeg tror det er det nærmeste jeg noenseinne kommer rikmannslivet, men det var meget gøy for en kveld.
SPEED UP CHINESE
I Kina er det ikke alltid enkelt å komme noen vei om en ikke kan en eller annen form for kinesisk språk. Som de gode og flittige studenter vi er, tok vi konsekvensen av dette og meldte oss på et kinesisk språkkurs i Shanghai.
Nå kan jeg jo nevne hvem "vi" er: meg, Ida, Jørgen, Liv Unni, Ingvild og Tonje utgjør Bergens sosialantropologiske delegasjon til Kunming dette semestret. Sammen skal vi lære oss litt mer om hva det vil si å være kinesisk.
Allerede ved registrering på Fudan University gikk det nesten galt med oss. Jeg, Ida og Jørgen dro tidlig på morgenen ved registreringsdagen til studentbyen vi skulle bo i, gor å finne oss leiligheter. Det tok sin tid, for de som skulle hjelpe oss forstod ikke hva vi sa. Og i stedet for å prøve å hjelpe oss tok de seg en lunsjpause. Men vi fikk da sjekket inn til slutt, og endte opp i hver vår leilighet i studentbyen som er til forveksling lik Fantoft i Bergen. Selv ble jeg boende med en 19-årig jente fra Taiwan hvis vestlige navn er Ariel (supersøt jente) og hennes mor, Angel. Det kan nevnes at dette er navn de selv har valgt.
Etter å ha flyttet inn gikk vi på leting etter universitetet, som visstnok skulle ligge like ved studentbyen. Etter mye vandring, spørring om veien og generell forvirring kom vi fram til universitetet og registreringskontoret (et klasserom som for anledningen var fylt av folk). Der fikk vi beskjed om at vi trengte opptaksbrev, passfoto og skolepenger i kontanter for å registrere oss, og vi måtte levere det innen 50 minutter, for da stengte registreringen. Vi hadde ingen av delene med oss, og måtte dermed tilbake til studentbyen for å fikse det. Jeg husker ikke hvordan, men vi fikk ordnet det på mystisk vis. Jeg hadde ikke papirene tilgjengelig og Jørgen hadde ikke foto, så moralen er vel at så lenge en har pengene i orden, så ordner det meste seg.
Noen dager senere var dagen for første skoledag kommet, og det viste seg at vi hadde havnet i en relativt stor klasse på rundt 30. Læreren vår, en liten, søt og sarkastisk dame med skjev munn og morsom stemme syntes vi var litt for mange i klassen. Så neste dag ble vi stoppet på vei inn i klasserommet, og sendt ned i et nytt rom i etasjen under. Vi var et par minutter for seine, og trodde nesten det hele var en straff for forseintkomming, da vi var de eneste tre i det nye klasserommet. Men en etter en kom resten av forseintkommerne ramlende inn døra, og til slutt utgjorde vi en ny klasse på omtrent ti personer. Dagen etter kom læreren inn døra med fem nye personer til fra klasserommet med folkene som møtte opp tidsnok, og klassen vår var endelig komplett. Hver dag hadde vi undervisning fra 08.00 til 09.45 med sarkastiske og meget søte lærer nummer 1 og fra 10.05 til 11.35 med romantiske fniselærer nr. 2. Som den gullungen jeg er elsket jeg selvfølgelig begge lærerne.
Det første vi lærte på språkkurset vårt var de fire forskjellige tonene som brukes på Mandarin. For å gjøre prosessen enkelere og morsommere viste lærer nr. 1 oss en meget forstyrrende og irriterende liten filmsnutt:
Vi lærte ikke veldig mye av denne videoen. Og etter at hun viste den for tredje gang fikk vi nok: læreren satte på videoen og gikk ut av klasserommet, Leith eller Sergio eller en av de andre i klassen gikk fram og slo av videoen. Læreren kom tilbake, og fortsatte undervisningen.
I begynnelsen var vi flinke, og vi fikk til en del av det vi skulle gjøre da hele timen besto i å herme etter læreren og lydene hun lagde. Men etter et par dager ble det forventet at vi skulle kunne ord, og det ble forventet at vi skulle forstå hva læreren sa da hun snakket til oss på kinesisk. Da skjønte vi hvor navnet speed up chinese kom fra. Vi satt som en blond rekke på første rad og forsto ingenting. Men resten av klassen gjorde det, for de fleste av dem hadde allerede hatt kinesiskundervisning i hjemlandet. Lærer nr. 2 var veldig glad i å ha samtaler med disse viderekomne studentene i klassen, og hun syns det var slitsomt med oss som satt der og ikke kunne noe som helst. Etter hvert sluttet hun å spørre oss om ting, og vi ble bare sittende mens timen gikk over hodet på oss. Kjipern. Satser på å lære mer av kineserne i klassen i Kunming og på skolen i Norge.
Nå kan jeg jo nevne hvem "vi" er: meg, Ida, Jørgen, Liv Unni, Ingvild og Tonje utgjør Bergens sosialantropologiske delegasjon til Kunming dette semestret. Sammen skal vi lære oss litt mer om hva det vil si å være kinesisk.
 |
| Fudan University, bilde tatt av Jørgen |
Allerede ved registrering på Fudan University gikk det nesten galt med oss. Jeg, Ida og Jørgen dro tidlig på morgenen ved registreringsdagen til studentbyen vi skulle bo i, gor å finne oss leiligheter. Det tok sin tid, for de som skulle hjelpe oss forstod ikke hva vi sa. Og i stedet for å prøve å hjelpe oss tok de seg en lunsjpause. Men vi fikk da sjekket inn til slutt, og endte opp i hver vår leilighet i studentbyen som er til forveksling lik Fantoft i Bergen. Selv ble jeg boende med en 19-årig jente fra Taiwan hvis vestlige navn er Ariel (supersøt jente) og hennes mor, Angel. Det kan nevnes at dette er navn de selv har valgt.
Etter å ha flyttet inn gikk vi på leting etter universitetet, som visstnok skulle ligge like ved studentbyen. Etter mye vandring, spørring om veien og generell forvirring kom vi fram til universitetet og registreringskontoret (et klasserom som for anledningen var fylt av folk). Der fikk vi beskjed om at vi trengte opptaksbrev, passfoto og skolepenger i kontanter for å registrere oss, og vi måtte levere det innen 50 minutter, for da stengte registreringen. Vi hadde ingen av delene med oss, og måtte dermed tilbake til studentbyen for å fikse det. Jeg husker ikke hvordan, men vi fikk ordnet det på mystisk vis. Jeg hadde ikke papirene tilgjengelig og Jørgen hadde ikke foto, så moralen er vel at så lenge en har pengene i orden, så ordner det meste seg.
Noen dager senere var dagen for første skoledag kommet, og det viste seg at vi hadde havnet i en relativt stor klasse på rundt 30. Læreren vår, en liten, søt og sarkastisk dame med skjev munn og morsom stemme syntes vi var litt for mange i klassen. Så neste dag ble vi stoppet på vei inn i klasserommet, og sendt ned i et nytt rom i etasjen under. Vi var et par minutter for seine, og trodde nesten det hele var en straff for forseintkomming, da vi var de eneste tre i det nye klasserommet. Men en etter en kom resten av forseintkommerne ramlende inn døra, og til slutt utgjorde vi en ny klasse på omtrent ti personer. Dagen etter kom læreren inn døra med fem nye personer til fra klasserommet med folkene som møtte opp tidsnok, og klassen vår var endelig komplett. Hver dag hadde vi undervisning fra 08.00 til 09.45 med sarkastiske og meget søte lærer nummer 1 og fra 10.05 til 11.35 med romantiske fniselærer nr. 2. Som den gullungen jeg er elsket jeg selvfølgelig begge lærerne.
 |
| Sarkastiske lærer nr. 1 og romantiske og fnisete lærer nr. 2, dokumentert av Jørgen |
Det første vi lærte på språkkurset vårt var de fire forskjellige tonene som brukes på Mandarin. For å gjøre prosessen enkelere og morsommere viste lærer nr. 1 oss en meget forstyrrende og irriterende liten filmsnutt:
Vi lærte ikke veldig mye av denne videoen. Og etter at hun viste den for tredje gang fikk vi nok: læreren satte på videoen og gikk ut av klasserommet, Leith eller Sergio eller en av de andre i klassen gikk fram og slo av videoen. Læreren kom tilbake, og fortsatte undervisningen.
 |
| Forseintklassen dokumentert av lærerne |
I begynnelsen var vi flinke, og vi fikk til en del av det vi skulle gjøre da hele timen besto i å herme etter læreren og lydene hun lagde. Men etter et par dager ble det forventet at vi skulle kunne ord, og det ble forventet at vi skulle forstå hva læreren sa da hun snakket til oss på kinesisk. Da skjønte vi hvor navnet speed up chinese kom fra. Vi satt som en blond rekke på første rad og forsto ingenting. Men resten av klassen gjorde det, for de fleste av dem hadde allerede hatt kinesiskundervisning i hjemlandet. Lærer nr. 2 var veldig glad i å ha samtaler med disse viderekomne studentene i klassen, og hun syns det var slitsomt med oss som satt der og ikke kunne noe som helst. Etter hvert sluttet hun å spørre oss om ting, og vi ble bare sittende mens timen gikk over hodet på oss. Kjipern. Satser på å lære mer av kineserne i klassen i Kunming og på skolen i Norge.
WELCOME TO CHINA
Nå har jeg vært noen uker I Kina, og begynner å få en liten anelse av hva dette gigantiske landet fylt av folk har å by på. Det er også på høy tid med litt oppdatering (noe enkelte har vært ivrige etter å minne meg på), og her kommer det. Bildeoppdatering får komme etter hvert, for jeg var treig med å søke hos lånekassen, så jeg har ikke fått skaffet meg kamera enda. Men fortvil ikke, jeg kommer sterkere tilbake med det visuelle. Lover.
 |
| Idas meget beskrivende bilde av The Bund |
SHANGHAI MY HEART
Shanghai altså… for en by! Den røvet mitt hjerte etter bare et par timer. Allerede første kvelden etter ankomst fikk jeg, Ida og Jørgen en smak på det mest fantastiske og spektakulære av alt ved Shanghai: vi bodde midt i sentrum, og det første vi så da vi gikk ut på kvelden var alle skyskraperne og neonlysene på The Bund.
Shanghai er en by fylt med mennesker og neonlys. Det er små mørkhårede mennesker overalt. Gjerne gamle mennesker kledt i pysjamas midt på gata! Og det er biler, sykler og mopeder overalt. Trafikkregler er ikke faktiske regler, men heller et godt ment forslag. Et forslag som ingen følger; det er nesten skumlere å gå over gata på grønn mann enn rød mann, og man må alltid være observant der ute på veien, for kjøretøyene dukker opp kjapt og plutselig og rett foran tærne dine. Bortsett fra på de mest befolkede stedene, hvor folkehavet som krysser gata er så massivt at bilene ikke har sjans til å bane seg vei gjennom. Det er forresten egne lysskilt som regulerer u-svingene her i byen. Grønn U betyr ”kjør på!” Gul U betyr ”kjør på! Og rød U betyr ”kjør på, så lenge det ikke er en politibil i nærheten”.
Som alle andre storbyer er Shanghai en by bygd på kontraster. Der en har skyskrapere med neonlys rundt hvert eneste vindu, og fancy toaletter med spylevasking (oh yes, spylingen treffer akkurat der du tror) innendørs på ett sted, kan en gå et par kvartaler og finne fattigdom like i nærheten. Vi var et par ganger og gikk i de fattige strøkene, og forskjellene fra det Shanghai vi først møtte da vi kom til byen var ekstrem. Folk sitter på gata i pysjamasene sine hele dagen, muligens bare avbrutt av sesjoner med dansing og tai chi i parken. Og det er merkelig hvordan en kan stå midt i gatene hvor folk stiller seg opp og driter midt på fortauet, like ved siden av der andre sitter og spiser eller i verste fall sover, og se opp på de lysende byggene i bakgrunnen.
 |
| Skyskrapere i Shanghai (foto av Jørgen) |
Kineserne er, som jeg ved flere anledninger har påpekt, mange. Ekstremt mange. De liker å rope, de liker å snike i kø, og de liker blonde mennesker så lenge vi ikke er årsaken til køen eller umulige å snike seg forbi. De er, til tross for sitt ekstreme antall også utrolig ineffektive. Overalt kan en finne fullt av kinesere på jobb. Tenk deg det nødvendige antall ansatte for å gjøre en jobb, og gang tallet med ti, så har du det gjennomsnittlige antallet folk som jobber rundt omkring. Og alle ansatte har hver sin oppgave, en oppgave de som regel tar seg goood tid til å gjennomføre. På restauranter er det for eksempel alltid like mange servitører på jobb som det er gjester. En servitør har ansvaret for å ta imot bestilling fra en person, en annen fra den neste, osv. En ny servitør kommer med fat, en annen med spisepinner, og en ny en med drikke. Resten av servitørene står bare og venter og observerer mens en og en gjør sin jobb. Og maten blir aldri servert samtidig til alle rundt bordet. Som regel er en person nesten ferdig med å spise før den neste får sin mat. Og etterpå får en betalingsprosessen. Kompliserte saker, dette her.
Men de kan hvis de vil, disse kineserne. Der de er avsindig treige til å gjennomføre noen oppgaver, gjør de andre ting i en fei. På veien til skolen i Shanghai gikk vi daglig forbi en lang rekke med butikker og restauranter på hver side av den tungt trafikkerte veien. De var alle så like og tett oppi hverandre at jeg umulig kan skjønne hvordan de alle kunne overleve. Men det vi etter hvert oppdaget var at det ikke var de samme butikkene og restaurantene vi gikk forbi hver dag; det skjedde ofte at noen restauranter ble stengt og nye kom opp der den gamle hadde stått, alt i løpet av en dag. Hele tiden ble det bygget i den lille gata. Og overalt. Hver dag måtte vi trå over materiale av ymse slag eller snike oss forbi gnister fra forskjellige maskiner. I løpet av tiden vi bodde der så vi sikkert et titall butikker og restauranter komme og gå. Noen ganger går det altså fort i svingene også her i landet.
Abonner på:
Innlegg (Atom)