Piker, vin (eh, sprit) og sang

Helt normalt syn i Kina. I byen er det mopedene som lastes slik i høyden.

For halvannen uke siden var vi jo på feltkurs i etniske landsbyer ved Mile. Og jeg oppdaget plutselig at jeg aldri skrev meg ferdig om den turen.

Den andre dagen på turen var vi innom tre landsbyer bebodd av folk som offisielt ifølge myndighetene tilhører den etniske gruppen Yi. Selv kaller de seg Axi. Den første byen vi besøkte var Ke Yi, en landsby som er meget turistifisert. Før vi nådde fram til byen måtte vi gjennom byporten. Her ble vi møtt med en gruppe lokale som danset og sang. De lagde et bål som vi som besøkende måtte trå over; jentene med høyre bein først, og guttene med venstre. Dette gjorde vi for å kvitte oss med onde ånder og negative følelser før vi entret byen. Mulig det hjalp, for jeg følte meg ikke særlig negativ.

Skumle menn lagde bål vi måtte over

Vel gjennom bålet måtte vi ta et glass mais-vin (sprit)

Bønder som var helt uberørt av vår overdådige velkomstseremoni

Hele denne byen var veldig påvirket av turisme. Husveggene var dekorerte og  malt med bilder som symboliserer hverdagen i landsbyen.

Slitne dansere skal ta seg en pust i bakken før neste forestilling.

Begynner det å brenne er det ingen fare: brannslokningsinstrukser er å finne på veggen!

Etter å ha tuslet rundt i byen og sett oss om, kom vi til et museum som fungerte som en kort presentasjon av landsbyen og dens historie. Det var et fint museum, men ble litt vanskelig å få med seg så mye, da det meste av info var på kinesisk.

Dekorerte vegger imponerte kineserne i klassen

Så hadde byens befolkning forberedt et show for oss. Et skikkelig show med dansing, sang, høyt tempo og flammer. Det var imponerende å se hvor fort de små menneskene i de fargerike klærne faktisk klarte å danse. Og det var underholdende å se hvor slitne de faktisk var etterpå.

Ikke alt var helt på plass på museet

Vi forstyrret de lokale mennene midt i kortspillet da vi gikk forbi

Dekorative dekorasjoner

Da showet var over, og vi sultne, ble det servert mat. Som vanlig i Kina ble vi plassert rundt et bord fylt av forskjellige retter i ulike skåler. Vi fikk utdelt egen skål og spisepinner, og så var det bare å gyve løs. Innimellom smattingen kom våre underholdere i kostymene sine for å skåle med oss. De omringet oss, og sang av hjertens hals (så høyt, både i toneleie og volum, som bare kinesere kan) mens de sjenket i glassene våre. Maisvin (ehm... sprit) selvfølgelig. Og når drikkesangen var over skulle glasset tømmes.
Denne rutinen ble gjentatt tre ganger for henholdsvis god helse, vennskap og lykke. Mulig jeg ikke husker helt riktig, men dere får tilgi meg det. Mais-sprit er ikke normal kost der jeg kommer fra.

Danserne var utslitte etter showet

Vi fikk en avskjedsdans også da vi skulle dra. Alt i alt var hele besøket meget underholdende, men kanskje litt slitsomt og påtatt. Alt vi fikk se føltes veldig uvirkelig og iscenesatt, noe det jo forsåvidt også var.

Ny dans til ære for oss gjestene