Sekken er pakket

It's like christmas in a cup!

2010-12-21T02:38:00.000-08:00

Siste dag i Kina har kommet. Jeg har shippet 11 kg bagasje hjem (les: tre ytterjakker) og jeg har tuslet rundt i byen. Liv og Ida reiste tidlig på mårran i dag, så jeg har vært alene, jeg. Spiste riktignok frokost med vår nye romkamerat, ei jente fra New Zealand som kom da Jørgen reiste i går. Hun kom til et trangt rom og et hav av bagasje, stakkar. Sånn er det når en havner på rom med folk som har med seg hele livet sitt på tur. Heldigvis fikk hun plassen under vifta, så da går det vel greit.

Vi hadde ulike planer for dagen, jeg og New Zealand; jeg skulle være lat, hun turist. Men for all del, det er faktisk fint å ha en dag alene i storbyen også. Jeg har møtt masse hyggelige kinesere. Noen ville gjerne ha meg med på te-festival, noen ville at jeg skulle lære babyen deres å si hei på engelsk, noen ville at jeg skulle holde babyen deres mens de tok bilde av meg, noen snakket til meg på russisk og noen ville ha meg med på middag. Hyggelig det.

Men selv om det er fint å være alene, så har det jo vært litt ensomt også. Jeg må for eksempel innrømme at jeg savnet Ida da jeg hadde min daglige dose julestemning. Hver dag siden vi kom til de mer urbane strøk (Hong Kong og Shanghai) har vi drukket hver vår cappucino med unevnelige mengder kanel sammen. På starbucks, for der har de soyamelk, og personalet snakker engelsk og vi kan ha så mye kanel på kaffen som vi bare vil... Og de har julemusikk som ikke er sunget av kinesere som ikke kan engelsk. I dag gjorde jeg det alene, og jeg tok bilde, for det lovte jeg Ida å gjøre i går. Så jeg har vært hun rare utlendingen som tar bilde av seg selv på cafe.

Christmas in a cup: soyacappuchino med så mye kanel du klarer å få ut av beholderen.

Adventsbart: Sjekk ut denne barten, bror!

Nå har jeg pakket sekken for siste gang på en stund. Den har vokst siden jeg forlot Norge. Fort gjort når en skal direkte hjem til jul, for omtrent 10% av dens innhold er mitt! Krysser fingrene for at jeg ikke blir snøfast noe sted, og at turen går knirkefritt. Må jo levere gavene i tide. Og så hadde det vært fint å feire jul med verdens herligste nevø. Dessuten gleder jeg meg til kalkunen på julaften. Og vi har et hus i Skien å pynte opp til jul for første gang.

Pappa og mamma: jeg ønsker meg julemat når jeg kommer hjem på lillejulaften. Ribbe eller lutefisk er godkjent, dere velger. Og så vil jeg hjelpe til med trepyntingen som alltid (forbeholder meg retten til å endre mening på det punktet, da jetlag fort kan forekomme).

Neste gang jeg skriver er det nok fra Skien. GOD JUL!

KLASSEN I KUNMING

2010-12-18T01:51:00.000-08:00

Den herligste klassen.

PÅ TAMPEN

2010-12-18T01:11:00.000-08:00

Det nærmer seg slutten på det store eventyret. Et par dager igjen nå, så er det jul i Skien. Ingen flere kinesere rundt meg. Ingen stotring på halvdårlig kinesisk-engelsk-kroppsspråk for å forklare at jeg ønsker å finne veien til doen. Ikke flere nesten-påkjørsler av buss mens jeg går over gata på grønn mann. Ikke mere jakke-shopping (jeg har gått litt amok nå på slutten). Dette blir rart, dere. Alt det rare er snart over, liksom. For denne gang.

Vi befinner oss for øyeblikket i Shanghai igjen. Jeg, Ida, Jørgen og Liv er de siste til å forlate. Tonje dro for en halv evighet siden (en uke) og Ingvild dro på en liten jordomflygning før hun lander på Gardermoen (Kina-Taiwan-Japan-Hawaii-Seattle-Island-Norge). Men vi som er tilbake i Shanghai er atter en gang overveldet av byen. Det er vakkert her om vinteren! Gatene er renere, og ikke like tett befolket. Luften er renere. Solen skinner, og en kan ha på seg vinterklærne. Dessuten feirer de jul på alle kjøpesentrene og cafeer, og det hjelper faktisk på julestemningen. Jeg har innsett at jeg liker å være i storby når det nærmer seg jul, men er glad jeg skal hjem til den store dagen.

Siden vi forlot Kunming har vi også vært en svipptur innom Hong Kong, og fy fader, for en by! Alle og enhver som får muligheten noengang bør dra dit. De har alt. Vi badet (Jørgen badet, vi andre vasset), var oppe i høye hus og på fjell for å se på utsikten, vi tok buss og båt og gikk tur og satt på en bar langs en kaipromenade som kunne vært ved middelhavet. Vi festet og var på restaurant, vi var i zoo, vi shoppet og vi drakk kaffe på cafe. Jeg har vært i noen storbyer nå, men dette må nesten være den særeste. Da vi stod oppe i det høyeste bygget og så ned på byen, så Hong Kong nesten ut som en legoby, med alle de utrolig høye og smale husene som er bygd så tette at det ikke er plass til rom større enn 4 kvadratmeter inni dem. Også en by det anbefales å se i juletider, da det er opplyst med julelys og dekorasjoner overalt. Det spares ikke på noe i denne byen.

Nå er det middagstider, og vi skal ha oss sushi. Sees om noen dager!

Det finnes gatekunstnere i Kina også

2010-12-02T22:57:00.000-08:00

Og de gjør en ganske møysommelig jobb.

HELT ÆRLIG

2010-12-02T04:25:00.000-08:00

Noen ganger er Kina litt slitsomt.

På nippet til en tårevåt avskjed

2010-11-29T23:12:00.000-08:00

Jeg har fått meg et ekstra sett besteforeldre. De er små, de er søte, de er solbrune og kinesiske. De er 62 og 58 år, men ser ut som de er 80.

Hver morgen når jeg stod opp, halvannen time før min kinesiske partner (som også var min personlige tolk), dro bestemor meg inn på kjøkkenet for at jeg skulle varme meg foran bålet. Mens hun lagde frokost, satt jeg og bestefar og snakket sammen ved bålet. Han på naxi, jeg på norsk og engelsk. Vi lærte hverandre ord på hvert sitt språk, og fikk sagt mye om lite.

Bestemor og bestefar har vært gift i over 40 år! Og likevel ler og spøker de med hverandre hele tiden. Og de snakker konstant i munnen på hverandre. Når den ene forteller en historie, hiver den andre seg med i fortellinga. En kan bli forvirret av mindre.

De insisterte på å dekke meg til med tepper når jeg var kald, de passet på å snakke med meg når ingen andre turte det (kinesere er litt redde for blonde mennesker), og de ga meg en sekk full av valnøtter og solsikkefrø da jeg dro.

Da jeg dro måtte bestemor gjemme tårene i øyekroken. Heldigvis var det ingen som så at jeg måtte gjøre det samme.

WANTED

2010-11-29T20:12:00.000-08:00

I Kina klistrer myndighetene opp plakater med navn og bilde av alle som er "wanted by the government". Jeg spurte min venn Oliva om hve disse menneskene hadde gjort for å bli ettersøkt, og hun sa at de stort sett er mordere og generelt skikkelig kriminelle mennesker. Hva skikkelig kriminell vil si, er fortsatt uvisst.

GØY PÅ LANDET

2010-11-21T22:48:00.000-08:00

Jeg bor på den kinesiske landsbygda for tida. Nærmere bestemt Nan Yao, en bitteliten bondelandsby utenfor fjellbyen Lijiang som ligger i fjellene nord i Yunnan provinsen. I en uke til, skal jeg være her. Vel, der. For øyeblikket er jeg, Jørgen og Liv inne i Lijiang på en velfortjent pause. Vi har funnet en cafe, Nordic Delight, som serverer vafler. Norske vafler! Få ting er bedre etter nesten ett semester i Kina.

Oppholdet her på landet er som ett enormt hopp tilbake i tid. Her pløyer de jorda med okse, de gjør sitt fornødne på utedo, og de går rundt i tradisjonelle, gammeldagse klær hver eneste dag. Griser, okser, høns og andre husdyr bor faktisk i huset. De har ikke varme i husene her, så vi sitter med jakker, skjerf og lue på når vi sitter inne og ser på TV om kvelden. Eller så sitter vi og varmer oss rundt bålet på kjøkkenet. Og her dusjer de ikke hver eneste dag, slik som vi nordmenn gjerne har en tendens til å gjøre. Her dusjer en når det er sol ute, som har skint hele dagen, for varmtvannstanken drives av solcellepanel. OK, jeg innrømmer at nettop det ikke er gammeldags akkurat. men det å nesten måtte vente til kvelden før vannet er varmt er jeg fortsatt ikke vant med. Har brent meg på det et par ganger, og hoppet i dusjen klokka tolv på dagen et par ganger. Og badet er et utebad, med stort vindu uten ruter, flislagte vegger, gulv og tak, i et rom som aldri blir varmt. Kombinert med den kalde fjell-lufta er det mildt sagt kaldt å dusje når ikke engang vannet er varmt.

Vi er høyt over havet nå, forresten, ca 2400 meter. Det er en behagelig temeratur om dagen, når sola skinner. Det er bikkjekaldt om natta og de dagene sola ikke skinner. Men jeg klager ikke, for lufta er rein, så rein som i Norge (reinere enn i Bergen, selvfølgelig). Og om natta er himmelen fantastisk, fylt med ti ganger så mange stjerne som i Norge. Minst. Dessuten lever vi et latmannsliv på feltkurs. Det eneste vi gjør med dagene våre er å snakke med folk, spise mat, snakke mer med folk, nyte livet. Virkelig, det er noe i dette alle disse bonderomantikerne påstår; at bondelivet er fantastisk og avslappende og det beste på jord og slikt. Jeg har i alle fall kost meg her oppe. Mulig det er fordi jeg bare har slappet av, og ikke gjort noe faktisk arbeid, men jeg velger å tro at de som faktisk bor her også har det bra. De stresser i alle fall ikke med noe, det skal de ha.

Jeg og min kinesiske partner Oliva bor hos en Naxi-familie på seks. Det er bestemor, bestefar (som ser ut som en mer rynkete og solbrun versjon av pappa. Jeg lover, han ligner! Jeg har bildebevis!), datteren deres og mannen hennes og deres to barn: datter på 15 og sønn på 9. Bestemor og bestefar er bønder, de jobber på jordet hele dagen i sesongen. Utenfor sesongen jobber de i hagen og på jordet halve dagen, og spiller Majang på torget med alle de andre gamle i landsbyen resten av dagen. Datteren deres er kokk på en fabrikk like ved, og mannen hennes er lærer i språk: Naxi og Mandarin. Barna går på skole utenfor byen, så sønnen er borte hele dagen, og datteren er borte hele uken på internatskolen sin.

Jeg er helsjarmert av bestemor og bestefar, og jeg tror det er gjensidig. De fungerer på ett vis som en slags substitutt for min egen familie nå som jeg er så langt hjemmefra, og jeg fungerer vel som en slags substitutt for deres barnebarn nå som de er borte hele dagen på skolen. Hver eneste morgen våkner jeg ca. klokka sju, men må ligge en times tid i soveposen før jeg orker å stå opp, det er så kaldt ute. Klokka åtte står jeg opp, og da står bestemor der øyeblikkelig og beordrer meg inn på kjøkkenet for å varme meg ved bålet: Mandja, mandja! Mens bestemor lager frokost sitter jeg og bestefar rundt bålet. Han lærer meg Naxi og Mandarin, og jeg lærer ham norsk. Bestemor og bestefar er fantastiske. De er 57 og 58 år men ser ut som de er 70 på grunn av et liv på jordet i sterk sol. De har vært gift i 30 år. Jeg tror de må være de mest smilende menneskene jeg noensinne har sett, rynkene deres smiler, selv om de ikke gjør det, og de spøker og gjør narr av hverandre hele tiden. De skulle veldig gjerne ønske at jeg snakket enten Naxi eller Mandarin, så de kunne snakket skikkelig med meg, og det skulle jeg og. Men vi får veldig godt til å kommunisere på tvers av den enorme språkbarrieren. Og godt er det, for jeg står alltid opp halvannen time før min kinesiske partner, som er den som kan oversette alt for meg.

Mens vi er her har vi forresten påtatt oss å lære bort litt engelsk til de lokale barna. Liv og hennes partner Gloria er lærere for 5. og 6. klasse, og jeg og Oliva har ansvaret for 3. og 4. klasse. Det er noe helt merkelig med det å skulle lære bort et språk en kan kjempegodt til noen som virkelig ikke kan det. En skjønner ett og annet av hvordan fenomenet Chinglish har oppstått når en ser hvordan kinesiske barn lærer engelsk. Vi skulle gjennomgå noen gloser, og bare det ble en utfordring. Jeg sier "some" og barna gjentar, i kor og i takt "såmå, såmå". Og så bruker jeg ti minutter på å lære dem korrekt uttale på akkurat det ordet, selv om jeg vet så godt at idet de får sin kinesiske lærer tilbake er de gamle uvaner tilbake. De er enormt pliktoppfyllende disse kinesiske skolebarna. Og de er enormt flinke til å pugge. De pugger setninger og de pugger tekster. Men når de skal begynne å bruke det de har pugget er de ubrukelige. De lærer å lese engelsk, men de lærer ikke å bruke det. Og det virker som dette henger igjen helt til de kommer på universitetet. Unge kinesere flest kan forstå meget enkel engelsk, men de tør ikke prøve å bruke det selvstendig, for de har aldri gjort det i skolesammenheng. Jeg prøvde å utfordre barna på skolen litt, men fire timer undervisning er desverre ikke nok til å gjøre underverker.

Jeg har også vært i bryllup og begravelse. Bryllupet var nok en herlig miks av tradisjonelle Naxi- og Bai-tradisjoner med det som er vanlig i vesten. Men det var spesielt uansett. På morgenen samlet alle brudgommens gjester seg i hans hjem, mens brudens gjester samlet seg hos henne. Mat, sosialisering og Majang er det som gjelder. I løpet av morgenen drar brudgommen med sitt følge av unde og ugifte jenter og gutter til brudens hus, som gjerne er i en annen landsby, for å hente henne til sitt hus. Før bruden blir med, må hennes utkårede komme seg inn på rommet hennes. Og hun er ikke enkel å be: han må gjennom utallige prøver før han kommer seg inn til henne. Øl skal drikkes, dansing skal unnagjøres og bønner skal bes. Noen må tilogmed stikke litt penger under døra før hun kommer ut. Men så bærer det ut i bilen, og brudepar med følge pluss alle hennes gjester kjører avgårde til brudgommens hus. Et stykke før de er framme må de ut av bilen og gå resten av veien. Men bruden har ikke lov til å være borti bakken før de er på soverommet. Så hennes venner tar av henne skoene, og den heldige unge mannen tar henne på ryggen før han setter avgårde. Han må løpe, for kameratene hans løper rundt dem og hiver kinaputter rundt føttene hans. Akkurat dette ser vedlig morsomt ut på avstand: noe stort og hvitt (vestlig brudekjole) som humper opp og ned midt i en løpende folkemengde. Etterpå er det spising, drikking, latter og sang. Og dansing. Og alle brudeparets venner må spøke med dem i løpet av kvelden. Selve bryllupet varer visst i tre døgn for de gjestene som står brudeparet nærmest. Resten av gjestene kommer og går i løpet av de tre døgnene. Vi kom og gikk på dag nummer to.

I går var vi i begravelse i en Yi- landsby oppe i fjellet bak landsbyen vår. Vi fikk beskjed om at det var greit at vi kom, bare vi tok med oss tre flasker vin (sprit). Turen opp skulle visstnok ta omtrent 1,5 timer. Forventningsfulle og spente la vi i vei. Yi- folket er kjente for å kremere sine avdøde. Kvinner legges oppå sju lag med klær sju lag med ved (mennene 9 lag), og så tennes det på. Vi nordmenn var usikre på om vi egentlig hadde veldig lyst til å se dette, men tenkte at det jo ikke skadet med en liten fjelltur i alle fall. Landsbyen vi skulle til ligger på rundt 3000 m.o.h. så en vandring opp dit er tungt. Meget tungt.

Det viste seg midlertid at turen opp skulle bli tyngre enn forventet, for våre kinesiske venner lot til å ha glemt å spørre om veien. Eller de antok at det å finne en fjellsti på egenhånd ikke er noe problem. Vi begynte i alle fall vandringen på feil sti, og innså fort at vi hadde en lang tur foran oss. Legg til pustebesvær og stekende sol, og du kan forestille deg vår situasjon.

Etter å ha fulgt etter lite fjellvante kinesere i en time tok Jørgen over ansvaret som veiviser med mottoet "Why take the easy way when we can take THE HARD WAY?" Det ble til en blodig vandring gjennom buskas med torner på både blader og greiner. Med sekker og soveposer og spritflasker å drasse med oss. Men vi kom oss fram til slutt. Etter en time med kondisjons- og styrketrening i buskaset så vi landsbyen. Vi var helt utslitte da vi kom til toppen, og vi så ut som vi hadde kledd på oss skogen. Vår vandring gjennom det ekstremt buskaset tok oss to timer, contra halvannen time på landevei. Veien vi gikk viste seg altså å være en kortere vei, dog ingen snarvei. Vi gikk landeveien ned igjen, for å si det sånn (og motsto alle Jørgens ivrige forslag om a ta den lille stien istedet).

Vel oppe viste det seg å være verdt slitet. De tre husene i denne delen av landsbyen var fulle til randen av folk. Folk i imponerende drakter med gigantiske hatter og farger sterkere enn regnbuen selv. Alle kvinnene hadde på seg disse tradisjonelle draktene, slike som en bare tror finnes der det finnes turister nå til dags, men som tydeligvis faktisk brukes både til festligheter og hverdags her på landet. Mennene liker visst ikke å gå med sine drakter, så de gikk med alt fra dress til svære russiske vinterkåper (military style). Midt i gården til det ene huset lå den avdøde i et lite avlukke i et hjørne. Hun var pakket inn i et klede, og på gulvet under bordet/benken hun lå på lå det en død grisunge. Da vi kom måtte vi bøye oss tre ganger med fodede hender foran den avdøde, før vi stilte oss på rekke og i fellesskap måtte drikke opp en kopp med sprit. Alle gjestene stod rundt og så på oss mens vi gjorde dette. Jeg gjennomførte hele ritualet nedtynget av gravalvor (pun not intended). Det var noe med hele situasjonen som var veldig rar og fremmed og høytidelig, og det fylte meg med ærefrykt.

Så måtte vi betale en pengegave, jeg vet enda ikke hvor mye den var på. Sannsynligvis en hundrelapp. Så var det middag. En knallgod middag, typisk Yunnan middag. Det eneste rare var at det bare var unge menn som serverte maten. I arrangementer som dette er det visst mennene som lager maten, serverer den og rydder opp. Kvinnene har ansvaret for risen.

Etter mat satt vi rundt bålet og snakket med folk. Og når mørket senket seg innså vi at en faktisk føler seg mye nærmere himmelen på et sted som det, høyt oppe i fjellet, uten elektrisk lys. Hele tiden mens vi var der gikk forskjellige kvinner rundt den avdøde og sang klagesanger. De går visst i tur og orden og synger mens de gråter og stryker på liket med en barnålskvist. Og hver gang det kom nye gjester til huset ble en dose med kinaputter avfyrt. Det skjedde ofte. I tillegg begynte tre timers sang etter at alle gjestene hadde fått i seg middag. Alle den avdødes tre døtre hadde hver sin time med sang å fylle. Det startet med at alle de mannlige gjestene til datter nummer en stilte seg opp på en vuggende rekke sammen med en sjaman og sang en sang for å lede den avdøde på veien fra jord til himmel. I en hel time stod de og messet. Etterfulgt av en god dose fyrverkeri. Så var det gjestene til datter nummer to, før gjestene til datter nummer en. Med klagesang og kinaputter, svær fullmåne og klar stjernehimmel, leirbål og leirbålsprat skapte det hele en veldig merkelig stemning. Jeg er overbevist om at det var en helt unik opplevelse. Helt spesielt var det, som mamma ville sagt.

Etter sangen tror jeg de skulle slakte en ku, men vi måtte gå ned igjen, for klokka var elleve, og vi hadde ikke noe sted å sove oppe på fjellet. Vi var hjertelig velkomne til å bli, men da måtte vi sitte rundt et leirbål. når en ikke kan snakke med de en har rundt seg, blir liksom det litt kjedelig og slitsomt fant vi ut. Vi nordmenn gikk ned, for vi valgte søvn framfor brenning. Jeg kjente at jeg ikke hadde så lyst til å stå og se på et brennende lik. Brenningen (kremeringen) skjedde i dag tidlig rundt åtte. Men vi gikk ned fra fjellet i månelyset og dro på cafe for å spise vafler istedet. Og jeg angrer ikke.

Vi har forresten vært en tur i Shangri-la også. Det var kaldt, og selve byen så ut som Mongolia, sa de som har vært der. Vi var i templer, og i nasjonalpark, geleidet av guiden fra helvete (les: han voldtok samtliges hørsel ved å skru opp volumet på høyttalerne i bussen og rope inn i mikrofonene, og han ble sur da vi ikke ville betale 300 for å se et danseshow vi har sett før). Templet var utrolig kult, jeg skal legge ut bilder. Turen til nasjonalparken var som å gå rundt i Norge, bortsett fra at vi her var omgitt av overivrige kinesere som var høye på oksygen (enda en ting vi ikke gadd å bruke pengene våre på, til helvetesguidens forargelse). Det var fint i Shangri-la, men jeg må ærlig innrømme at Norge er finere.

Jeg tror jeg må lære meg kinesisk, og komme tilbake.

Men dere, nå er det bare en måned igjen til jeg lander på norsk jord, og jeg kjenner jeg gleder meg mer enn et barn gleder seg til julaften.

Zaijian!

2010-09-30T08:21:00.000-07:00

Det er nasjonal ferie i Kina. 1. november er det nasjonaldag her i landet, dere. Og den skal vi feire i hovedstaden) Sa noen fyrverkeri? Vi har fri fra skolen en drøy uke. Jeg stikker derfor til Beijing og Xi'an en snartur sammen med Ida og Jørgen. Vi skal gå på mur, ta på terakotta-statuer og snike oss inn i den forbudte by via bakveien (tips fra en amerikansk skuespiller som bor på fast basis i Beijing og som gjør karriere av å spille heltinnens "bad choice" i kinesiske filmer).

Når vi returnerer etter ferien lover jeg å legge ut bilder og ord i fleng, før vi blir utilgjengelige atter en gang i hele november. Da skal vi på feltkurs, skikkelig feltkurs denne gang. Alle vi nordmennene får en kinesisk partner i klassen (i realiteten er det vi som skal "velge" dem basert på engelskkunnskaper og generell kjemi) og så sendes vi til hver vår landsby rundt Lijiang for å bo med lokalbefolkningen der en hel måned. Hele november blir det altså meg og kineserne, og kun det. Jeg kommer til å bli en kløpper i kombinasjonen kinesisk-engelsk-kroppsspråk, og ser derfor fram til oppholdet. Ser også fram til å få livet snudd opp ned en måneds tid. Tror det kan bli spennende å leve som totalt utenforstående en hel måned. Men jeg ser også for meg at jeg kommer til å gå på veggen når jeg ikke får snakket skikkelig med noen på en hel måned. Dette vil jeg nok lære mye av.
Men jeg skal fortelle mer om alt dette senere.

Snakkes!

Piker, vin (eh, sprit) og sang

2010-09-26T04:34:00.000-07:00

Helt normalt syn i Kina. I byen er det mopedene som lastes slik i høyden.

For halvannen uke siden var vi jo på feltkurs i etniske landsbyer ved Mile. Og jeg oppdaget plutselig at jeg aldri skrev meg ferdig om den turen.

Den andre dagen på turen var vi innom tre landsbyer bebodd av folk som offisielt ifølge myndighetene tilhører den etniske gruppen Yi. Selv kaller de seg Axi. Den første byen vi besøkte var Ke Yi, en landsby som er meget turistifisert. Før vi nådde fram til byen måtte vi gjennom byporten. Her ble vi møtt med en gruppe lokale som danset og sang. De lagde et bål som vi som besøkende måtte trå over; jentene med høyre bein først, og guttene med venstre. Dette gjorde vi for å kvitte oss med onde ånder og negative følelser før vi entret byen. Mulig det hjalp, for jeg følte meg ikke særlig negativ.

Skumle menn lagde bål vi måtte over


Vel gjennom bålet måtte vi ta et glass mais-vin (sprit)

Bønder som var helt uberørt av vår overdådige velkomstseremoni

Hele denne byen var veldig påvirket av turisme. Husveggene var dekorerte og malt med bilder som symboliserer hverdagen i landsbyen.

Slitne dansere skal ta seg en pust i bakken før neste forestilling.

Begynner det å brenne er det ingen fare: brannslokningsinstrukser er å finne på veggen!

Etter å ha tuslet rundt i byen og sett oss om, kom vi til et museum som fungerte som en kort presentasjon av landsbyen og dens historie. Det var et fint museum, men ble litt vanskelig å få med seg så mye, da det meste av info var på kinesisk.

Dekorerte vegger imponerte kineserne i klassen

Så hadde byens befolkning forberedt et show for oss. Et skikkelig show med dansing, sang, høyt tempo og flammer. Det var imponerende å se hvor fort de små menneskene i de fargerike klærne faktisk klarte å danse. Og det var underholdende å se hvor slitne de faktisk var etterpå.

Ikke alt var helt på plass på museet

Vi forstyrret de lokale mennene midt i kortspillet da vi gikk forbi

Dekorative dekorasjoner

Da showet var over, og vi sultne, ble det servert mat. Som vanlig i Kina ble vi plassert rundt et bord fylt av forskjellige retter i ulike skåler. Vi fikk utdelt egen skål og spisepinner, og så var det bare å gyve løs. Innimellom smattingen kom våre underholdere i kostymene sine for å skåle med oss. De omringet oss, og sang av hjertens hals (så høyt, både i toneleie og volum, som bare kinesere kan) mens de sjenket i glassene våre. Maisvin (ehm... sprit) selvfølgelig. Og når drikkesangen var over skulle glasset tømmes.
Denne rutinen ble gjentatt tre ganger for henholdsvis god helse, vennskap og lykke. Mulig jeg ikke husker helt riktig, men dere får tilgi meg det. Mais-sprit er ikke normal kost der jeg kommer fra.


Danserne var utslitte etter showet

Vi fikk en avskjedsdans også da vi skulle dra. Alt i alt var hele besøket meget underholdende, men kanskje litt slitsomt og påtatt. Alt vi fikk se føltes veldig uvirkelig og iscenesatt, noe det jo forsåvidt også var.


Ny dans til ære for oss gjestene

It's idnight. And the oon is up.

2010-09-21T18:50:00.000-07:00

I dag er det fullmåne, og da er det månefest i alle kinesiske hjem. Ifølge våre klassekamerater er fullmånefesten en familiefest. Alle er opptatt av å være med familien denne dagen, og det er en fridag, så de har muligheten til det. Dermed var det fullstendig kaos i trafikken i går. Og nå mener jeg mer kaos enn vanlig, for jeg har nesten begynt å lære meg systemet i bilkaoset en vanligvis opplever her i landet. Men som mamma ville sagt: i går var det helt spesielt.

Da vi skulle ta bussen hjem fra skolen (tabbe!) var det kø. Mye kø. Så mye kø at det tok utrolig mye lenger tid enn vanlig. Jeg og Ida ble sittende og følge nøye med på nyhetene på skjermen sammen med alle andre passasjerer. Men etter at nyhetssendingen var ferdig var det mange av kineserne som ikke lenger gadd å sitte i en stillestående buss. De fikk sjåføren til å åpne dør, og ut strømmet nesten halvparten av passasjerene. Vi kunne se at alle andre busser gjorde det samme, for gata var fylt med kinesiske fotgjengere. Du vet at trafikken er håpløs når kineserne velger å ta til føttene! Det er ikke ofte de gidder å gå, og det skjønner jeg godt, for de går jo så sakte. Vi fikk forresten sitte hele turen hjem. Det var nesten en ny opplevelse.

Etter å ha kommet av bussen begikk vi dagens tabbe nummer 2: vi måtte på kjøpesenteret Carrefour for å handle mat. Her var det selvfølgelig også stappfullt av folk. Overalt rundt oss kunne vi se ivrige kinesere med handlevognene fulle av månekaker. Virkelig, de vognene var stappfulle. Boks på boks skal visst fortæres i kveld. Den ellers så overfylte månekakeavdelingen var fullstendig raket for varer.

Vi spurte Oliva hva de gjør på månefesten, hvordan den vanlige kineser egentlig feirer det hele: "The whole family is gathered to watch the full moon. And then we eat moon cake". Hun kunne også fortelle at alle kinesiske dikt ofte henvender seg til månen eller handler om den. Månen forbindes visst med romantikk og kjærlighet. Så sånn er det med den saken. De ser på månen og spiser kake. Litt som oss nordmenn på St. Hans; ser på et bål og spiser grillmat og rømmegrøt.

Så i kveld skal jeg spise en månekake som jeg fikk av Rebecca i klassen mens jeg sitter på verandaen i 25. etasje og ser på fullmånen.

Whenever you see a toilet: Use it!

2010-09-18T21:10:00.000-07:00

Vi har vært på et tredagers minifeltkurs med klassen. I alt var vi 19 personer som fartet rundt i en minibuss i forskjellige landsbyer rundt omkring i Mile county. Det har vært en fantastisk flott tur, som har bestått av en herlig blanding av turisme og feltarbeid. Vi har vandret rundt i bittesmå landsbyer og snakket med de lokale, vi har spist ekte kinesisk mat (les: friterte bier), og vi har badet i varme kilder.

Senior Association.

Hovedbasen vår var Mile by, hvor vi bodde på luksushotell. Akkurat bostedet var noe overraskende for oss alle, da vi trodde vi kom til å bo et par hakk billigere enn som så. Men det viste seg at vår kinesiske lærer Mr. Huang er fra området, og dermed var han i stand til å stue oss inn i luksuslivet for en billig penge (hvor billig denne pengen var har jeg ingen anelse om, men jeg mistenker at den var et par hakk billigere enn i Norge).


Den skjønne bestefaren vi møtte i første landsby, og som inviterte oss med til huset sitt.

Torsdag morgen 08.00 møttes hele klassen ved inngangsporten til skolen for å ta bussen til Mile. 19 trøtte tryner ble pakket inn i bussen, og vår überkule bussjåfør fraktet oss til første destinasjon: Stone Forests. Her fikk jeg, Ida, Jørgen, Rebecca og vår norske foreleser Leif en kjapp men grundig guiding av vår klassekamerat Gloria som har en fortid som turistguide.

Gloria kunne fortelle at en god del av steinene i parken hadde forandret fasong siden sist hun var der for et år siden.

Tror hun var med delvis for at vi ikke skulle gå oss bort og sløse bort dyrebar tid øremerket feltarbeid: "The forest is big, so I think it's best if I come with you so you don't get lost".

Rebecca, meg, Leif Ida og Jørgen foran steinene. Dette motivet er å finne på en rekke kinesiske minnekort.

Vi hadde to timer på å få sett de viktigste steinene, og det klarte vi jaggu med ti minutters margin. Rutinert. Sultne som ulver hoppet vi atter inn i bussen, klare for lunsj. Huang hadde organisert med skikkelig kinesisk mat på en koselig restaurant langs veien. Som vanlig når en spiser med kinesere var det rundbord som var tingen. Det smakte veldig... kinesisk. Vanskelig å beskrive smaken, men har du vært i Kina og smakt på skikkelig kinamat, så vet du hva jeg snakker om. Har du det ikke, så bør du nesten sjekke det ut. For som Ingvild så fint sa det: "Chinese food in Norway does not taste the same as chinese food in China".

Etter maten stod et besøk til den nærmeste landsbyen på timeplanen. Vi valgte å gå den lille kilometeren til landsbyen for å fordøye maten og få litt bevegelse. Dette var midt på dagen, og solen var på sitt sterkeste. Det var uherlig varmt, og vi nordmenn kledde selvfølgelig av oss. Jeg ser i ettertid at det ikke var noe sjakktrekk av meg å begi meg ut på vandringen i heten bare ikledd singlet. For nå har jeg et herlig skille som kommer til å sitte fram til julaften. Et rosa skille, da ingen av oss nordmenn hadde med oss solkrem: Før turen kom Frederico med det velmenende tips om at vi burde ta med oss paraply på turen, da vi kunne komme til å trenge det. Som de gode nordmenn vi er tok vi alle med oss både paraply, regnjakker og varme klær. Det verste som fins er jo å fryse! Når jeg tenker over det tror jeg kanskje Frederico prøvde å advare oss mot den sterke solen som ville gjøre vår lyse hud mørkere, for solen er kinesernes store frykt. I Kina bruker de paraply både til sol og regn. Våte klær og solbrun hud vil ingen ha.

Womeng med paraply og Ida uten.

Selv om vi bleikfiser ble litt røde, fikk vi opplevd masse interessant. Den lille byen vi var i kalles Steinbyen, fordi alle hus og arkitektur er bygd av stein. Vi møtte på masse lokale i byen. Mange var litt sky og gjemte seg da de så oss, men mange var også nysjerige, og kom bort for å hilse på. Vi fikk bli med en gammel mann med barnebarnet på ryggen hjem for å slå av en prat og spise pærer. Han kunne fortelle at i denne landsbyen levde de fleste av lokalbefolkningen av tobakksproduksjon.

Egenprodusert tobakk røykes i hjemmelaget vannpipe.

All tobakk som produseres i byen selges videre til et tobakksselskap som byen i fellesskap har skrevet kontrakt med. Hele landsbyens befolkning var travelt opptatt med produksjonen.

Tobakksarbeidere i aksjon.

Tobakksproduksjon i stua

På kvelden badet vi i varme kilder. Den ene inneholdt vann med 50 grader, og der badet vi ikke. Vi badet derimot i vannet som holdt omtrent 40 grader. Det var herlig med et glovarmt bad under stjernehimmelen. Anbefales.

FORANDRING FRYDER

2010-09-15T08:44:00.000-07:00

Nå har vi vært her en stund, vi har levd et hverdagsliv blant kinesere et par uker, og noe begynner å gå opp for meg: Kineserne er ikke helt like på nordmenn. De er faktisk ganske forskjellige fra nordmenn.

Ikke misforstå nå, selvfølgelig visste jeg før jeg kom hit at menneskene jeg kom til å møte på ville være annerledes enn meg selv. Faktisk hadde jeg på forhånd mange tanker om hvordan de kom til å være. Jeg så for meg et folk som var fattige, et folk med en sterk gruppementalitet, at de kom til å spise og te seg annerledes enn meg.
Og der fikk jeg jo rett. Den generelle kineser er ikke rik. Når en sitter og spiser skal en spise fort, en skal spise masse og det skal høres at en spiser. Hver morgen møtes drøssevis av pysjamaskledte i parker og på parkeringsplasser for å utføre et per timers (!) morgengymnastikk. Og hver morgen må alle ansatte på kjøpesentre og butikker stille opp utenfor jobben, og stå i beine rekker for å motta dagens beskjeder. I tillegg er det fullt normalt å snyte seg som skiløpere gjør midt på gata (holde for et nesebor, og blåse ut det andre mens en sikter på bakken), og da er det opp til forbipasserende å ikke blir truffet. Det er også helt normalt at småbarn løper bort til kumlokkene, setter seg på huk, og tisser. Noen steder er det tilogmed normalt at voksne gjør det, men de områdene har jeg ikke vært i for ofte.

Ida med fire av våre nye klassekamerater, dokumentert av Tonje

Men når vi nå lever et hverdagsliv hvor vi forholder oss til kinesere i samme situasjon som oss, som også er studenter, er det fort gjort å glemme alle de tingene som skiller oss fra dem utover det overfladiske. For det er noe med det å komme fra land med så forskellig befolkningstetthet, BnP og politisk system som også gir seg uttrykk i enkeltindividene. Enkelte helt grunneleggende vaner, meninger og oppfatninger er totalt forskjellige hos oss nordmenn og våre klassekamerater. Og det er blant annet det å oppdage og erfare disse tingene som gjør dette oppholdet så uhyre spennende og lærerikt. Både på godt og vondt:

Jeg har allerede nevnt hvor hjelpsomme to av jentene i klassen var med å hjelpe oss å finne sted å bo. Selv om det ikke ga noen håndfaste resultater brukte faktisk Oliva og Gloria en hel dag på å prøve å finne en bolig til oss "hjelpesløse utlendinger" som ikke kan noe kinesisk. Det som slo oss etter å ha vært hele dagen med dem, var den enormt gode tiden de alltid hadde. Når de gikk fra sted til sted var det i tusletempo (en kan tross alt ikke gå veldig fort på brostein og ujevn asfalt når en går på høye hæler). Vi stod lenge og ventet rundtomkring og gjorde ingenting. Dagen fløy uten at vi engang hadde sett snurten av en huseier.

Allerede et par dager senere skulle de samme jentene pluss resten av den harde kjernen i klassen hjelpe oss med å finne fram til politistasjonen for at vi skulle få registrert oss. En hel gjeng ble med oss hjem for å hente pass og papirer etter skolen. De ble overveldet over den luksusen vi levde i. Vi er jo bare to per leilighet, og vi deler ikke rom engang!

Skjønne Oliva som alltid fniser, bilde tatt av Tonje

På vei til politistasjonen var sikkert tre av de fem- seks som fulgte oss av og på i telefonen for å finne ut av hvor vi skulle. For det er mange politistasjoner her i Kunming, og det er ganske komplisert å finne fram til dem. Etter litt tusling, masse ståing, litt sitting, noe mer tusling og masse spørring fant de ut at vi måtte ta bussen for å komme dit. Vi sneglet rundt noen kvartaler til et busstopp, og presset oss inn i den første bussen som hostet seg forbi. Etter noen kvartalers rykk-og-napp-slalom gikk vi av bussen og inn i noen kvartaler.

Det bar rundt et hjørne, rett fram, over en gate, rundt et nytt hjørne og inn en sidegate. Så var vi der, på politistasjonen. Den bestod av et åpent kontor (altså uten vegg på den ene siden) hvor det satt noen politidamer bak en disk omgitt av papirer og utdatert datautstyr. Vi ble plassert på noen stoler, og våre hjelpere gikk til politidamene for å fylle ut de nødvendige skjema. Jentene slet lenge med disse skjemaene, og kom etterhvert og hentet passene våre. Vi sa at vi gjerne ville fylle ut skjemaene selv, siden det jo var vår jobb, men jentene mente at det var best vi gjorde det. Så vi måtte nesten bare sitte der da, mens skjema etter skjema ble fylt ut. Lenge satt vi. En og annen spjæling av en gutt i politiuniform tuslet forbi i ny og ne, og stirret akkurat litt for lenge på oss til at det var tilfeldig. Vi gikk og kjøpte is til oss og jentene, og ble overrasket da vi så at de til og med signerte papirene for oss. I vårt navn! Merker at jeg ikke likte akkurat det, men okei, de ville bare hjelpe og da er det vanskelig å protestere. Så vi tok en sjanse på at ting var i orden og bega oss ut på ferden hjemover.

Selv om det tok lang tid, selv om det tærte på tålmodigheten til enhver av oss, trengte vi faktisk hjelpen denne gang. Vi hadde ikke funnet fram til riktig politistasjon på egenhånd. Det er ikke sikkert politidamene hadde skjønt hva vi var der for å gjøre, og det er ikke sikkert vi ville klart å gjennomføre det hele uten å betale.

Men sånn er det i alle fall når de skal hjelpe oss, disse klassekameratene våre. Så vi har vel lagt oss til en vane med å helst ønske å gjøre ting på egenhånd. Jeg har ikke helt skjønt det, hvorfor de har så god tid her i landet (de har god tid med mindre de skal bygge en restaurant eller få tak i et sete på en buss). Kan være det er fordi de er så mange at det ikke nytter å ha det travelt. En havner midt i en folkemengde uansett hva en gjør. Og da kan en like gjerne roe ned, chillaxe, nyte livet og tusle dit en skal. En kommer ikke fram noe fortere uansett.

GoKunming.com

2010-09-11T04:00:00.000-07:00

I dette øyeblikk befinner vi oss i Kunming, den største byen i Yunnan provinsen sørvest i Kina. Her har vi vært siden 1. september, og så langt trives vi veldig godt. Det er en ganske stor by dette, men nøyaktig hvor stor er det litt vanskelig å si. Ulike kilder gir ulike tall, men det tallet jeg oftest har fått oppgitt er at det er rundt 4 mill. innbyggere i selve byen.

For å gi dere et bilde av hvordan det er her kan det sies at det jo er en stor by, men merkbart mindre enn Shanghai. Skyskraperne er ikke like mange og tettpakkede her som i Shanghai, og er en litt høyt oppe kan en faktisk skue fjell i horisonten gjennom den disige, forurensede luften. Akkurat det med forurensing er litt rart, for Kunming er visstnok en av byene med best luftkvalitet i hele Kina. Men når vi går rundt ute i gatene her føles det nesten mer forurenset enn i Shanghai. Og luften ser skitnere ut. Men kanskje det faktisk bare er morgendis som varer hele dagen? Ikke vet jeg.

En merker godt på folkene en møter på gata at vi ikke lenger er i "kule" og vestlig inspirerte Shanghai. Folk er ikke like stilig og moteriktig kledd, de er ikke like opptatte av hvordan håret deres ser ut, og de er definitivt ikke like vant med blonde og blåøyde nordmenn som i Shanghai. Her skjer det oftere at folk snur seg etter oss på gata, hvisker noe til hverandre, snur seg igjen, stirrer litt og kniser febrilsk, enn det gjorde i forrige by. Og det er flere som snakker til oss her, roper ting etter oss på gata, holder lange monologer for oss på bussen og prøver å få oppmerksomhet ved å si "hellååååoo!" når vi passerer.

THE HUMP
De første nettene vi bodde i Kunming sov vi på et hostell med det festlige navnet The Hump. Det var et meget koselig, rent, ordentlig og fint hostell, med en fantastisk terrasse med utsikt til Kunming Square. Vi trivdes godt på The Hump, faktisk så godt at vi valgte å henge der i to dager selv etter at vi flyttet derfra! OK, akkurat det var mye fordi vi var med Sergio og Eduard, våre venner fra Costa Rica og Spania. Det enkleste var alltid å møtes der. Men likevel; det er et bra hostell med perfekt beliggenhet, og anbefales på det varmeste til alle som måtte trenge et midlertidig sted å bo i Kunming.


Utsikt til Kunming Square fra The Hump

Selv skal vi jo være i denne byen nesten ett helt semester, så vi måtte ha et litt mer fast sted å bo. Allerede dagen etter ankomst møtte vi et par av kineserne i klassen som hadde tilbudt seg å hjelpe oss med letingen. Vi takket selvfølgelig ja til hjelpen, da det ofte kan være vanskelig å ordne ting om en ikke kan kinesisk. Selvfølgelig gjorde vi våre egne undersøkelser. Vi leste gjennom alle utleieannonser vi fant på gokunming.com og sendte mail med melding om interesse. Men litt ekstra hjelp fra våre lokalt kjente nye venner kunne ikke skade. Trodde vi.

Etter å ha hilst på våre skjønne nye venner Gloria og Oliva ble vi enige om å dra opp mot universitetsområdet, fordi det var området vi aller helst ville bo i. Vel oppe på området begynte jentene å ringe rundt for å finne ut av noen som hadde visning. De fant ingenting, så vi tuslet litt rundt, og jentene viste oss Yi ErYi Lu (One Two One Street) som er gaten skolen ligger i, og Foreigner Street som er fylt av butikker, cafeer, uteplasser, restauranter, og ja, selvfølgelig også utlendinger. Mens vi tuslet som noen hjelpeløse hunder rundt etter våre nye venner, snakket jentene seg imellom fort og masse på kinesisk, dog hyppig avbrutt av telefonsamtaler med potensielle huseiere og litt guiding til oss på sjarmerende og litt famlende engelsk. Etter et par timer fortalte jentene oss at de hadde ringt to andre i klassen som skulle møte oss og vise oss rundt på universitetsområdet, mens de selv dro rundt for å sjekke på egenhånd om de fant noen leiligheter. Vi prøvde å fortelle at vi veldig gjerne ville bidra til letingen selv, og at vi allerede var i kontakt med en del folk vi kanskje kunne komme på visning hos. Men det virket ikke helt som våre kinesiske venner hadde troen på at vi nordmenn ville klare slikt i Kina.

Utsikt fra The Hump

Frederico og hans veninne (uten særlige engelskkunnskaper og uten engelsk navn) kom oss ivrig imøte ved inngangen til skolen. Vi hilste på dem og vinket hadet til våre to hjelpere, litt usikre på om boligjakt virkelig er så umulig i Kina som det føltes som der og da. Etter å ha diltet etter våre nye guider inne på universitetsområdet, med en økende bekymring for hvordan vi skulle finne oss sted å bo, hadde vi lyst til å gjøre noe selv også. Vi sørget for å få møtt jentene, og fikk takket høflig og ordentlig for all innsatsen de lagt inn i det å hjelpe oss. Så dro vi hjem for å trå til på egenhånd.

Vi fikk napp hos en del husverter etterhvert, og dagen etter ble brukt til å gå på visninger. Jeg og Liv Unni endte opp i en koselig liten leilighet i 25. etasje av en etter kinesisk standard meget fancy boligblokk. Ida og Tonje flyttet inn i 4. etasje i samme bygget. Ingvild bestemte seg for å flytte inn hos en danske og en nederlender like ved skolen i en morsom leilighet med stort rom og plassbesparende toalett-løsning. Men hun valgte å flytte ut da det etter to dager viste seg at de to guttene ikke var de eneste hun delte leiligheten med: kakelakker og maur på kjøkken, soverom og bad er ofte ikke de hyggeligste overraskelsene å finne. Nå bor også Ingvild i vårt fancy schmancy boligkompleks i Beijing Lu. Selv ikke den snedige løsningen med kombinert dusj og hull-i-bakken-do var nok til å holde Ingvild boende med kakerlakkene. Litt av noen prioriteringer på den jenta...

EXPO SHANGHAI 2010

2010-09-08T22:55:00.000-07:00

Som lovet har jeg vært på Expo- utstillingen, og den var større og mer overveldende enn forventet. Ja, jeg burde være vant til alt som er stort og overveldende, jeg er tross alt i Kina. Men det tar tid å venne seg til alt det disse små rare menneskene tar seg til.

Haibao, Expo utstillingens maskot, var å finne omkring i hele byen.

Vi var på Expo med skolen, og det var litt av et styr. Tidlig på morgenen møtte vi opp for å busses av gårde til utstillingen. Bussene ble stappet fulle, og vi kjørte av gårde. Trafikken i Shanghai er som nevnt ikke ideell for den forsiktige fører, noe vi fikk merke på denne turen. Vel.. ikke at sjåføren vår var av det forsiktige slaget, men han ble i alle fall påkjørt på veien til Expo. Eller han kjørte på noen, jeg er faktisk ikke sikker. For selve kræsjet var det omtrent ingen av passasjerene på bussen som fikk med seg. Vi opplevde et lite smell, og en av de mange tusen bråstoppene en opplever i løpet av en busstur i Kina. Og vi fikk med oss at sjåføren begynte å kjefte og gikk ut på gata og ropte til noen. Da folk gikk ut på gata for å kjøpe seg mat på en dumplings-bod i veikanten tenkte jeg at det vel bare var en av disse rart plasserte kinesiske pausene vi ble utsatt for. Det tok sin tid, men vi kom oss av gårde etter hvert.

Ida sørget for å dokumentere den norske paviljongen. Treverk for alle penga!

Vel framme ved Expo måtte vi følge en dame med et flagg, som guidet oss trygt fram til den riktige køen. Så måtte vi gjennom en sikkerhetskontroll av samme slag som de på flyplasser. (Her bør det nevnes at kineserne er utrolig nøye med akkurat dette. På vei inn på metroen og tog må en også sende vesker, bager, poser og lignende gjennom en skanner, før en kan gå inn.)Vel inne på utstillingen ble vi overveldet av folkemengder og varme. Expo er en utstilling hvor alle verdens land har hatt muligheten til å stille ut noe fra eget land i en paviljong, med unntak av Afrika og en del andre land som hadde slått seg sammen for å lage felles paviljonger for en billigere penge. Det er egentlig utrolig at det brukes så mye penger som her på utstillinger som dette.

Da vi endelig kom oss inn på utstillingsområdet var vi allerede utslitte. Men etter å ha funnet oss litt mat var vi igjen ved godt mot, og satte i gang vandringen rundt på de forskjellige paviljongene. Det viste seg å være mer slitsomt enn planlagt. Ved hver eneste paviljong var det en urimelig lang kø, det var urimelig varmt og overalt på hele området var det urimelig mange mennesker. Etter å ha kommet oss inn VIP inngangen på de skandinaviske paviljongene med våre norske pass, dro vi til den spanske paviljongen. Både den spanske (vi hadde to spanjoler med oss, som på spansk vis snakket oss alle inn i sin paviljong) og den islandske paviljongen var helt fantastiske, og meget god reklame for landene. Vi var også innom den afrikanske samlings-paviljongen, og det var det vi orket den dagen. Etter seks timer med kø i varmen ble vi enige om at nok var nok, og valgte å dra hjem igjen. Akkurat idet vi gikk ned til metroen kom tordenværet. Satser på at vår avgjørelse om å gå var like grei.


Som blond blir en hele tiden stoppet opp for å være med på bildene til tilfeldige forbipasserende.

Expo var en fantastisk utstilling, og jeg skulle gjerne sett mer av den. Men det hele ble så slitsomt at ingen av oss orket å dra tilbake. Anbefales likevel til enhver som befinner seg i Shanghai før oktober er omme.

NIGHTLIFE IN SHANGHAI

2010-09-08T22:41:00.000-07:00

For å si som Marc i klassen: Shanghai har en ting å by på, og det er et bra uteliv. Jeg er ikke helt enig i den uttalen, vi hadde mye annet gøy å gjøre enn å gå ut. Men utelivet i Shanghai er helt spesielt. Byen er fylt med barer, nattklubber og puber i alle varianter, og de er overalt. Her kan en finne Ladies Night en eller annen plass hver eneste kveld, noe som betyr gratis inngang og drikker for alle ladies. Hver eneste kveld kan en også finne happy hours og andre tilbud på alkohol i forskjellige varianter overalt. Alkohol er med andre ord billig og lett tilgjengelig og tilbys på steder for enhver smak. Det kan ikke være enkelt for alkoholikere i denne byen.

Vi hadde mange plasser å gå til om vi ønsket oss uteliv, og iblant gjorde vi jo det. Like ved studentbyen vår hadde vi den meksikansk-inspirerte puben Helens. Her kan en finne øl til 10,- og shots til 20,- på hverdager og enda billigere på happy hour- dager. Helens ble vår faste plass etterhvert, og betjeningen kjente oss igjen da vi kom.

En av de siste kveldene våre i byen tok vi turen opp i sky bar i Shanghai World Financial Centre, som er det høyeste bygget i byen. Der koste vi oss i finstasen (fancy bygg krever fancy klær) mens vi så ned på alle skyskraperne rundt oss. Jeg tror det er det nærmeste jeg noenseinne kommer rikmannslivet, men det var meget gøy for en kveld.

SPEED UP CHINESE

2010-09-08T21:19:00.000-07:00

I Kina er det ikke alltid enkelt å komme noen vei om en ikke kan en eller annen form for kinesisk språk. Som de gode og flittige studenter vi er, tok vi konsekvensen av dette og meldte oss på et kinesisk språkkurs i Shanghai.

Nå kan jeg jo nevne hvem "vi" er: meg, Ida, Jørgen, Liv Unni, Ingvild og Tonje utgjør Bergens sosialantropologiske delegasjon til Kunming dette semestret. Sammen skal vi lære oss litt mer om hva det vil si å være kinesisk.

Fudan University, bilde tatt av Jørgen

Allerede ved registrering på Fudan University gikk det nesten galt med oss. Jeg, Ida og Jørgen dro tidlig på morgenen ved registreringsdagen til studentbyen vi skulle bo i, gor å finne oss leiligheter. Det tok sin tid, for de som skulle hjelpe oss forstod ikke hva vi sa. Og i stedet for å prøve å hjelpe oss tok de seg en lunsjpause. Men vi fikk da sjekket inn til slutt, og endte opp i hver vår leilighet i studentbyen som er til forveksling lik Fantoft i Bergen. Selv ble jeg boende med en 19-årig jente fra Taiwan hvis vestlige navn er Ariel (supersøt jente) og hennes mor, Angel. Det kan nevnes at dette er navn de selv har valgt.

Etter å ha flyttet inn gikk vi på leting etter universitetet, som visstnok skulle ligge like ved studentbyen. Etter mye vandring, spørring om veien og generell forvirring kom vi fram til universitetet og registreringskontoret (et klasserom som for anledningen var fylt av folk). Der fikk vi beskjed om at vi trengte opptaksbrev, passfoto og skolepenger i kontanter for å registrere oss, og vi måtte levere det innen 50 minutter, for da stengte registreringen. Vi hadde ingen av delene med oss, og måtte dermed tilbake til studentbyen for å fikse det. Jeg husker ikke hvordan, men vi fikk ordnet det på mystisk vis. Jeg hadde ikke papirene tilgjengelig og Jørgen hadde ikke foto, så moralen er vel at så lenge en har pengene i orden, så ordner det meste seg.

Noen dager senere var dagen for første skoledag kommet, og det viste seg at vi hadde havnet i en relativt stor klasse på rundt 30. Læreren vår, en liten, søt og sarkastisk dame med skjev munn og morsom stemme syntes vi var litt for mange i klassen. Så neste dag ble vi stoppet på vei inn i klasserommet, og sendt ned i et nytt rom i etasjen under. Vi var et par minutter for seine, og trodde nesten det hele var en straff for forseintkomming, da vi var de eneste tre i det nye klasserommet. Men en etter en kom resten av forseintkommerne ramlende inn døra, og til slutt utgjorde vi en ny klasse på omtrent ti personer. Dagen etter kom læreren inn døra med fem nye personer til fra klasserommet med folkene som møtte opp tidsnok, og klassen vår var endelig komplett. Hver dag hadde vi undervisning fra 08.00 til 09.45 med sarkastiske og meget søte lærer nummer 1 og fra 10.05 til 11.35 med romantiske fniselærer nr. 2. Som den gullungen jeg er elsket jeg selvfølgelig begge lærerne.

Sarkastiske lærer nr. 1 og romantiske og fnisete lærer nr. 2, dokumentert av Jørgen

Det første vi lærte på språkkurset vårt var de fire forskjellige tonene som brukes på Mandarin. For å gjøre prosessen enkelere og morsommere viste lærer nr. 1 oss en meget forstyrrende og irriterende liten filmsnutt:

Vi lærte ikke veldig mye av denne videoen. Og etter at hun viste den for tredje gang fikk vi nok: læreren satte på videoen og gikk ut av klasserommet, Leith eller Sergio eller en av de andre i klassen gikk fram og slo av videoen. Læreren kom tilbake, og fortsatte undervisningen.

Forseintklassen dokumentert av lærerne

I begynnelsen var vi flinke, og vi fikk til en del av det vi skulle gjøre da hele timen besto i å herme etter læreren og lydene hun lagde. Men etter et par dager ble det forventet at vi skulle kunne ord, og det ble forventet at vi skulle forstå hva læreren sa da hun snakket til oss på kinesisk. Da skjønte vi hvor navnet speed up chinese kom fra. Vi satt som en blond rekke på første rad og forsto ingenting. Men resten av klassen gjorde det, for de fleste av dem hadde allerede hatt kinesiskundervisning i hjemlandet. Lærer nr. 2 var veldig glad i å ha samtaler med disse viderekomne studentene i klassen, og hun syns det var slitsomt med oss som satt der og ikke kunne noe som helst. Etter hvert sluttet hun å spørre oss om ting, og vi ble bare sittende mens timen gikk over hodet på oss. Kjipern. Satser på å lære mer av kineserne i klassen i Kunming og på skolen i Norge.

WELCOME TO CHINA

2010-09-08T19:25:00.000-07:00

Nå har jeg vært noen uker I Kina, og begynner å få en liten anelse av hva dette gigantiske landet fylt av folk har å by på. Det er også på høy tid med litt oppdatering (noe enkelte har vært ivrige etter å minne meg på), og her kommer det. Bildeoppdatering får komme etter hvert, for jeg var treig med å søke hos lånekassen, så jeg har ikke fått skaffet meg kamera enda. Men fortvil ikke, jeg kommer sterkere tilbake med det visuelle. Lover.

Idas meget beskrivende bilde av The Bund

SHANGHAI MY HEART

Shanghai altså… for en by! Den røvet mitt hjerte etter bare et par timer. Allerede første kvelden etter ankomst fikk jeg, Ida og Jørgen en smak på det mest fantastiske og spektakulære av alt ved Shanghai: vi bodde midt i sentrum, og det første vi så da vi gikk ut på kvelden var alle skyskraperne og neonlysene på The Bund.

Shanghai er en by fylt med mennesker og neonlys. Det er små mørkhårede mennesker overalt. Gjerne gamle mennesker kledt i pysjamas midt på gata! Og det er biler, sykler og mopeder overalt. Trafikkregler er ikke faktiske regler, men heller et godt ment forslag. Et forslag som ingen følger; det er nesten skumlere å gå over gata på grønn mann enn rød mann, og man må alltid være observant der ute på veien, for kjøretøyene dukker opp kjapt og plutselig og rett foran tærne dine. Bortsett fra på de mest befolkede stedene, hvor folkehavet som krysser gata er så massivt at bilene ikke har sjans til å bane seg vei gjennom. Det er forresten egne lysskilt som regulerer u-svingene her i byen. Grønn U betyr ”kjør på!” Gul U betyr ”kjør på! Og rød U betyr ”kjør på, så lenge det ikke er en politibil i nærheten”.

Som alle andre storbyer er Shanghai en by bygd på kontraster. Der en har skyskrapere med neonlys rundt hvert eneste vindu, og fancy toaletter med spylevasking (oh yes, spylingen treffer akkurat der du tror) innendørs på ett sted, kan en gå et par kvartaler og finne fattigdom like i nærheten. Vi var et par ganger og gikk i de fattige strøkene, og forskjellene fra det Shanghai vi først møtte da vi kom til byen var ekstrem. Folk sitter på gata i pysjamasene sine hele dagen, muligens bare avbrutt av sesjoner med dansing og tai chi i parken. Og det er merkelig hvordan en kan stå midt i gatene hvor folk stiller seg opp og driter midt på fortauet, like ved siden av der andre sitter og spiser eller i verste fall sover, og se opp på de lysende byggene i bakgrunnen.

Skyskrapere i Shanghai (foto av Jørgen)

Kineserne er, som jeg ved flere anledninger har påpekt, mange. Ekstremt mange. De liker å rope, de liker å snike i kø, og de liker blonde mennesker så lenge vi ikke er årsaken til køen eller umulige å snike seg forbi. De er, til tross for sitt ekstreme antall også utrolig ineffektive. Overalt kan en finne fullt av kinesere på jobb. Tenk deg det nødvendige antall ansatte for å gjøre en jobb, og gang tallet med ti, så har du det gjennomsnittlige antallet folk som jobber rundt omkring. Og alle ansatte har hver sin oppgave, en oppgave de som regel tar seg goood tid til å gjennomføre. På restauranter er det for eksempel alltid like mange servitører på jobb som det er gjester. En servitør har ansvaret for å ta imot bestilling fra en person, en annen fra den neste, osv. En ny servitør kommer med fat, en annen med spisepinner, og en ny en med drikke. Resten av servitørene står bare og venter og observerer mens en og en gjør sin jobb. Og maten blir aldri servert samtidig til alle rundt bordet. Som regel er en person nesten ferdig med å spise før den neste får sin mat. Og etterpå får en betalingsprosessen. Kompliserte saker, dette her.

Men de kan hvis de vil, disse kineserne. Der de er avsindig treige til å gjennomføre noen oppgaver, gjør de andre ting i en fei. På veien til skolen i Shanghai gikk vi daglig forbi en lang rekke med butikker og restauranter på hver side av den tungt trafikkerte veien. De var alle så like og tett oppi hverandre at jeg umulig kan skjønne hvordan de alle kunne overleve. Men det vi etter hvert oppdaget var at det ikke var de samme butikkene og restaurantene vi gikk forbi hver dag; det skjedde ofte at noen restauranter ble stengt og nye kom opp der den gamle hadde stått, alt i løpet av en dag. Hele tiden ble det bygget i den lille gata. Og overalt. Hver dag måtte vi trå over materiale av ymse slag eller snike oss forbi gnister fra forskjellige maskiner. I løpet av tiden vi bodde der så vi sikkert et titall butikker og restauranter komme og gå. Noen ganger går det altså fort i svingene også her i landet.

"VIL DU STUDERE I KINA HØSTEN 2010?"

2010-08-02T05:01:00.000-07:00

Om du ikke har fått det med deg: Jeg heter Johanne Thomassen, kommer fra Lofoten og studerer sammenlignende politikk i Bergen. Denne høsten skal jeg en svipptur til Kina for å lære litt kinesisk og leke sosialantropolog i noen måneder. Dette gjør jeg i bytte mot 30 studiepoeng og nye eventyr.


Bergen, min kjære by

Ideen om å reise til Kina fikk jeg da jeg før jul skulle sjekke karakterer på universitetets nettsider. Der kom jeg over en link med overskriften "VIL DU STUDERE I KINA HØSTEN 2010?". Jeg tenkte at ja det vil jeg, og som tenkt, så gjort.

Sekken er ikke ferdigpakket riktig enda. Faktisk er den ikke påbegynt pakket engang, men det kommer. En kan ikke være klar før i siste liten, kan en vel? Det er tross alt hele tre dager igjen før jeg forlater Bergen by og setter kursen mot andre siden av kloden. Og jeg har da vaksine, forsikring, visum og alle viktige ting i orden. Resten ordner seg nok.


Første stopp: Shanghai

I første omgang skal jeg til Shanghai for å lære litt kinesisk. Flytende mandarin på 4 uker? Null problem. I samme slengen regner jeg med å få meg en tur innom Expo 2010 og Yu Yuan Garden i alle fall. Mulig jeg finner flere ting å ta meg til, Shanghai er jo en relativt stor by. Hakket større enn Bergen (les: nevnte hakk er åpenbart gigantisk).


Yu Yuan Garden

Når jeg om en måned har lært meg alt som er å lære av kinesiske språk flyr jeg videre til Kunming i Yunnan provinsen for å studere litt sosialantropologi. Da er det Globalisering og etniske minoriteter som gjelder. Og utforsking av byen, selvfølgelig. Kunming er det en etter kinesisk standard kan kalle en relativt "liten" by med sitt innbyggertall på rundt 1 million. Men den ser da ut til å ha noe å by på likevel. Gleder meg til å utforske byens kriker og kroker og finne dens mange rariteter.


Et bildesøk på Kunming i Google ga dette resultatet. Nam.

Dett var dett for denne gang. Fortsettelse føger...