Jeg bor på den kinesiske landsbygda for tida. Nærmere bestemt Nan Yao, en bitteliten bondelandsby utenfor fjellbyen Lijiang som ligger i fjellene nord i Yunnan provinsen. I en uke til, skal jeg være her. Vel, der. For øyeblikket er jeg, Jørgen og Liv inne i Lijiang på en velfortjent pause. Vi har funnet en cafe, Nordic Delight, som serverer vafler. Norske vafler! Få ting er bedre etter nesten ett semester i Kina.
Oppholdet her på landet er som ett enormt hopp tilbake i tid. Her pløyer de jorda med okse, de gjør sitt fornødne på utedo, og de går rundt i tradisjonelle, gammeldagse klær hver eneste dag. Griser, okser, høns og andre husdyr bor faktisk i huset. De har ikke varme i husene her, så vi sitter med jakker, skjerf og lue på når vi sitter inne og ser på TV om kvelden. Eller så sitter vi og varmer oss rundt bålet på kjøkkenet. Og her dusjer de ikke hver eneste dag, slik som vi nordmenn gjerne har en tendens til å gjøre. Her dusjer en når det er sol ute, som har skint hele dagen, for varmtvannstanken drives av solcellepanel. OK, jeg innrømmer at nettop det ikke er gammeldags akkurat. men det å nesten måtte vente til kvelden før vannet er varmt er jeg fortsatt ikke vant med. Har brent meg på det et par ganger, og hoppet i dusjen klokka tolv på dagen et par ganger. Og badet er et utebad, med stort vindu uten ruter, flislagte vegger, gulv og tak, i et rom som aldri blir varmt. Kombinert med den kalde fjell-lufta er det mildt sagt kaldt å dusje når ikke engang vannet er varmt.
Vi er høyt over havet nå, forresten, ca 2400 meter. Det er en behagelig temeratur om dagen, når sola skinner. Det er bikkjekaldt om natta og de dagene sola ikke skinner. Men jeg klager ikke, for lufta er rein, så rein som i Norge (reinere enn i Bergen, selvfølgelig). Og om natta er himmelen fantastisk, fylt med ti ganger så mange stjerne som i Norge. Minst. Dessuten lever vi et latmannsliv på feltkurs. Det eneste vi gjør med dagene våre er å snakke med folk, spise mat, snakke mer med folk, nyte livet. Virkelig, det er noe i dette alle disse bonderomantikerne påstår; at bondelivet er fantastisk og avslappende og det beste på jord og slikt. Jeg har i alle fall kost meg her oppe. Mulig det er fordi jeg bare har slappet av, og ikke gjort noe faktisk arbeid, men jeg velger å tro at de som faktisk bor her også har det bra. De stresser i alle fall ikke med noe, det skal de ha.
Jeg og min kinesiske partner Oliva bor hos en Naxi-familie på seks. Det er bestemor, bestefar (som ser ut som en mer rynkete og solbrun versjon av pappa. Jeg lover, han ligner! Jeg har bildebevis!), datteren deres og mannen hennes og deres to barn: datter på 15 og sønn på 9. Bestemor og bestefar er bønder, de jobber på jordet hele dagen i sesongen. Utenfor sesongen jobber de i hagen og på jordet halve dagen, og spiller Majang på torget med alle de andre gamle i landsbyen resten av dagen. Datteren deres er kokk på en fabrikk like ved, og mannen hennes er lærer i språk: Naxi og Mandarin. Barna går på skole utenfor byen, så sønnen er borte hele dagen, og datteren er borte hele uken på internatskolen sin.
Jeg er helsjarmert av bestemor og bestefar, og jeg tror det er gjensidig. De fungerer på ett vis som en slags substitutt for min egen familie nå som jeg er så langt hjemmefra, og jeg fungerer vel som en slags substitutt for deres barnebarn nå som de er borte hele dagen på skolen. Hver eneste morgen våkner jeg ca. klokka sju, men må ligge en times tid i soveposen før jeg orker å stå opp, det er så kaldt ute. Klokka åtte står jeg opp, og da står bestemor der øyeblikkelig og beordrer meg inn på kjøkkenet for å varme meg ved bålet: Mandja, mandja! Mens bestemor lager frokost sitter jeg og bestefar rundt bålet. Han lærer meg Naxi og Mandarin, og jeg lærer ham norsk. Bestemor og bestefar er fantastiske. De er 57 og 58 år men ser ut som de er 70 på grunn av et liv på jordet i sterk sol. De har vært gift i 30 år. Jeg tror de må være de mest smilende menneskene jeg noensinne har sett, rynkene deres smiler, selv om de ikke gjør det, og de spøker og gjør narr av hverandre hele tiden. De skulle veldig gjerne ønske at jeg snakket enten Naxi eller Mandarin, så de kunne snakket skikkelig med meg, og det skulle jeg og. Men vi får veldig godt til å kommunisere på tvers av den enorme språkbarrieren. Og godt er det, for jeg står alltid opp halvannen time før min kinesiske partner, som er den som kan oversette alt for meg.
Mens vi er her har vi forresten påtatt oss å lære bort litt engelsk til de lokale barna. Liv og hennes partner Gloria er lærere for 5. og 6. klasse, og jeg og Oliva har ansvaret for 3. og 4. klasse. Det er noe helt merkelig med det å skulle lære bort et språk en kan kjempegodt til noen som virkelig ikke kan det. En skjønner ett og annet av hvordan fenomenet Chinglish har oppstått når en ser hvordan kinesiske barn lærer engelsk. Vi skulle gjennomgå noen gloser, og bare det ble en utfordring. Jeg sier "some" og barna gjentar, i kor og i takt "såmå, såmå". Og så bruker jeg ti minutter på å lære dem korrekt uttale på akkurat det ordet, selv om jeg vet så godt at idet de får sin kinesiske lærer tilbake er de gamle uvaner tilbake. De er enormt pliktoppfyllende disse kinesiske skolebarna. Og de er enormt flinke til å pugge. De pugger setninger og de pugger tekster. Men når de skal begynne å bruke det de har pugget er de ubrukelige. De lærer å lese engelsk, men de lærer ikke å bruke det. Og det virker som dette henger igjen helt til de kommer på universitetet. Unge kinesere flest kan forstå meget enkel engelsk, men de tør ikke prøve å bruke det selvstendig, for de har aldri gjort det i skolesammenheng. Jeg prøvde å utfordre barna på skolen litt, men fire timer undervisning er desverre ikke nok til å gjøre underverker.
Jeg har også vært i bryllup og begravelse. Bryllupet var nok en herlig miks av tradisjonelle Naxi- og Bai-tradisjoner med det som er vanlig i vesten. Men det var spesielt uansett. På morgenen samlet alle brudgommens gjester seg i hans hjem, mens brudens gjester samlet seg hos henne. Mat, sosialisering og Majang er det som gjelder. I løpet av morgenen drar brudgommen med sitt følge av unde og ugifte jenter og gutter til brudens hus, som gjerne er i en annen landsby, for å hente henne til sitt hus. Før bruden blir med, må hennes utkårede komme seg inn på rommet hennes. Og hun er ikke enkel å be: han må gjennom utallige prøver før han kommer seg inn til henne. Øl skal drikkes, dansing skal unnagjøres og bønner skal bes. Noen må tilogmed stikke litt penger under døra før hun kommer ut. Men så bærer det ut i bilen, og brudepar med følge pluss alle hennes gjester kjører avgårde til brudgommens hus. Et stykke før de er framme må de ut av bilen og gå resten av veien. Men bruden har ikke lov til å være borti bakken før de er på soverommet. Så hennes venner tar av henne skoene, og den heldige unge mannen tar henne på ryggen før han setter avgårde. Han må løpe, for kameratene hans løper rundt dem og hiver kinaputter rundt føttene hans. Akkurat dette ser vedlig morsomt ut på avstand: noe stort og hvitt (vestlig brudekjole) som humper opp og ned midt i en løpende folkemengde. Etterpå er det spising, drikking, latter og sang. Og dansing. Og alle brudeparets venner må spøke med dem i løpet av kvelden. Selve bryllupet varer visst i tre døgn for de gjestene som står brudeparet nærmest. Resten av gjestene kommer og går i løpet av de tre døgnene. Vi kom og gikk på dag nummer to.
I går var vi i begravelse i en Yi- landsby oppe i fjellet bak landsbyen vår. Vi fikk beskjed om at det var greit at vi kom, bare vi tok med oss tre flasker vin (sprit). Turen opp skulle visstnok ta omtrent 1,5 timer. Forventningsfulle og spente la vi i vei. Yi- folket er kjente for å kremere sine avdøde. Kvinner legges oppå sju lag med klær sju lag med ved (mennene 9 lag), og så tennes det på. Vi nordmenn var usikre på om vi egentlig hadde veldig lyst til å se dette, men tenkte at det jo ikke skadet med en liten fjelltur i alle fall. Landsbyen vi skulle til ligger på rundt 3000 m.o.h. så en vandring opp dit er tungt. Meget tungt.
Det viste seg midlertid at turen opp skulle bli tyngre enn forventet, for våre kinesiske venner lot til å ha glemt å spørre om veien. Eller de antok at det å finne en fjellsti på egenhånd ikke er noe problem. Vi begynte i alle fall vandringen på feil sti, og innså fort at vi hadde en lang tur foran oss. Legg til pustebesvær og stekende sol, og du kan forestille deg vår situasjon.
Etter å ha fulgt etter lite fjellvante kinesere i en time tok Jørgen over ansvaret som veiviser med mottoet "Why take the easy way when we can take THE HARD WAY?" Det ble til en blodig vandring gjennom buskas med torner på både blader og greiner. Med sekker og soveposer og spritflasker å drasse med oss. Men vi kom oss fram til slutt. Etter en time med kondisjons- og styrketrening i buskaset så vi landsbyen. Vi var helt utslitte da vi kom til toppen, og vi så ut som vi hadde kledd på oss skogen. Vår vandring gjennom det ekstremt buskaset tok oss to timer, contra halvannen time på landevei. Veien vi gikk viste seg altså å være en kortere vei, dog ingen snarvei. Vi gikk landeveien ned igjen, for å si det sånn (og motsto alle Jørgens ivrige forslag om a ta den lille stien istedet).
Vel oppe viste det seg å være verdt slitet. De tre husene i denne delen av landsbyen var fulle til randen av folk. Folk i imponerende drakter med gigantiske hatter og farger sterkere enn regnbuen selv. Alle kvinnene hadde på seg disse tradisjonelle draktene, slike som en bare tror finnes der det finnes turister nå til dags, men som tydeligvis faktisk brukes både til festligheter og hverdags her på landet. Mennene liker visst ikke å gå med sine drakter, så de gikk med alt fra dress til svære russiske vinterkåper (military style). Midt i gården til det ene huset lå den avdøde i et lite avlukke i et hjørne. Hun var pakket inn i et klede, og på gulvet under bordet/benken hun lå på lå det en død grisunge. Da vi kom måtte vi bøye oss tre ganger med fodede hender foran den avdøde, før vi stilte oss på rekke og i fellesskap måtte drikke opp en kopp med sprit. Alle gjestene stod rundt og så på oss mens vi gjorde dette. Jeg gjennomførte hele ritualet nedtynget av gravalvor (pun not intended). Det var noe med hele situasjonen som var veldig rar og fremmed og høytidelig, og det fylte meg med ærefrykt.
Så måtte vi betale en pengegave, jeg vet enda ikke hvor mye den var på. Sannsynligvis en hundrelapp. Så var det middag. En knallgod middag, typisk Yunnan middag. Det eneste rare var at det bare var unge menn som serverte maten. I arrangementer som dette er det visst mennene som lager maten, serverer den og rydder opp. Kvinnene har ansvaret for risen.
Etter mat satt vi rundt bålet og snakket med folk. Og når mørket senket seg innså vi at en faktisk føler seg mye nærmere himmelen på et sted som det, høyt oppe i fjellet, uten elektrisk lys. Hele tiden mens vi var der gikk forskjellige kvinner rundt den avdøde og sang klagesanger. De går visst i tur og orden og synger mens de gråter og stryker på liket med en barnålskvist. Og hver gang det kom nye gjester til huset ble en dose med kinaputter avfyrt. Det skjedde ofte. I tillegg begynte tre timers sang etter at alle gjestene hadde fått i seg middag. Alle den avdødes tre døtre hadde hver sin time med sang å fylle. Det startet med at alle de mannlige gjestene til datter nummer en stilte seg opp på en vuggende rekke sammen med en sjaman og sang en sang for å lede den avdøde på veien fra jord til himmel. I en hel time stod de og messet. Etterfulgt av en god dose fyrverkeri. Så var det gjestene til datter nummer to, før gjestene til datter nummer en. Med klagesang og kinaputter, svær fullmåne og klar stjernehimmel, leirbål og leirbålsprat skapte det hele en veldig merkelig stemning. Jeg er overbevist om at det var en helt unik opplevelse. Helt spesielt var det, som mamma ville sagt.
Etter sangen tror jeg de skulle slakte en ku, men vi måtte gå ned igjen, for klokka var elleve, og vi hadde ikke noe sted å sove oppe på fjellet. Vi var hjertelig velkomne til å bli, men da måtte vi sitte rundt et leirbål. når en ikke kan snakke med de en har rundt seg, blir liksom det litt kjedelig og slitsomt fant vi ut. Vi nordmenn gikk ned, for vi valgte søvn framfor brenning. Jeg kjente at jeg ikke hadde så lyst til å stå og se på et brennende lik. Brenningen (kremeringen) skjedde i dag tidlig rundt åtte. Men vi gikk ned fra fjellet i månelyset og dro på cafe for å spise vafler istedet. Og jeg angrer ikke.
Vi har forresten vært en tur i Shangri-la også. Det var kaldt, og selve byen så ut som Mongolia, sa de som har vært der. Vi var i templer, og i nasjonalpark, geleidet av guiden fra helvete (les: han voldtok samtliges hørsel ved å skru opp volumet på høyttalerne i bussen og rope inn i mikrofonene, og han ble sur da vi ikke ville betale 300 for å se et danseshow vi har sett før). Templet var utrolig kult, jeg skal legge ut bilder. Turen til nasjonalparken var som å gå rundt i Norge, bortsett fra at vi her var omgitt av overivrige kinesere som var høye på oksygen (enda en ting vi ikke gadd å bruke pengene våre på, til helvetesguidens forargelse). Det var fint i Shangri-la, men jeg må ærlig innrømme at Norge er finere.
Jeg tror jeg må lære meg kinesisk, og komme tilbake.
Men dere, nå er det bare en måned igjen til jeg lander på norsk jord, og jeg kjenner jeg gleder meg mer enn et barn gleder seg til julaften.
