På nippet til en tårevåt avskjed

Jeg har fått meg et ekstra sett besteforeldre. De er små, de er søte, de er solbrune og kinesiske. De er 62 og 58 år, men ser ut som de er 80.

Hver morgen når jeg stod opp, halvannen time før min kinesiske partner (som også var min personlige tolk), dro bestemor meg inn på kjøkkenet for at jeg skulle varme meg foran bålet. Mens hun lagde frokost, satt jeg og bestefar og snakket sammen ved bålet. Han på naxi, jeg på norsk og engelsk. Vi lærte hverandre ord på hvert sitt språk, og fikk sagt mye om lite.

Bestemor og bestefar har vært gift i over 40 år! Og likevel ler og spøker de med hverandre hele tiden. Og de snakker konstant i munnen på hverandre. Når den ene forteller en historie, hiver den andre seg med i fortellinga. En kan bli forvirret av mindre.

De insisterte på å dekke meg til med tepper når jeg var kald, de passet på å snakke med meg når ingen andre turte det (kinesere er litt redde for blonde mennesker), og de ga meg en sekk full av valnøtter og solsikkefrø da jeg dro.

Da jeg dro måtte bestemor gjemme tårene i øyekroken. Heldigvis var det ingen som så at jeg måtte gjøre det samme.