SPEED UP CHINESE

I Kina er det ikke alltid enkelt å komme noen vei om en ikke kan en eller annen form for kinesisk språk. Som de gode og flittige studenter vi er, tok vi konsekvensen av dette og meldte oss på et kinesisk språkkurs i Shanghai.

Nå kan jeg jo nevne hvem "vi" er: meg, Ida, Jørgen, Liv Unni, Ingvild og Tonje utgjør Bergens sosialantropologiske delegasjon til Kunming dette semestret. Sammen skal vi lære oss litt mer om hva det vil si å være kinesisk.

Fudan University, bilde tatt av Jørgen

Allerede ved registrering på Fudan University gikk det nesten galt med oss. Jeg, Ida og Jørgen dro tidlig på morgenen ved registreringsdagen til studentbyen vi skulle bo i, gor å finne oss leiligheter. Det tok sin tid, for de som skulle hjelpe oss forstod ikke hva vi sa. Og i stedet for å prøve å hjelpe oss tok de seg en lunsjpause. Men vi fikk da sjekket inn til slutt, og endte opp i hver vår leilighet i studentbyen som er til forveksling lik Fantoft i Bergen. Selv ble jeg boende med en 19-årig jente fra Taiwan hvis vestlige navn er Ariel (supersøt jente) og hennes mor, Angel. Det kan nevnes at dette er navn de selv har valgt.

Etter å ha flyttet inn gikk vi på leting etter universitetet, som visstnok skulle ligge like ved studentbyen. Etter mye vandring, spørring om veien og generell forvirring kom vi fram til universitetet og registreringskontoret (et klasserom som for anledningen var fylt av folk). Der fikk vi beskjed om at vi trengte opptaksbrev, passfoto og skolepenger i kontanter for å registrere oss, og vi måtte levere det innen 50 minutter, for da stengte registreringen. Vi hadde ingen av delene med oss, og måtte dermed tilbake til studentbyen for å fikse det. Jeg husker ikke hvordan, men vi fikk ordnet det på mystisk vis. Jeg hadde ikke papirene tilgjengelig og Jørgen hadde ikke foto, så moralen er vel at så lenge en har pengene i orden, så ordner det meste seg.

Noen dager senere var dagen for første skoledag kommet, og det viste seg at vi hadde havnet i en relativt stor klasse på rundt 30. Læreren vår, en liten, søt og sarkastisk dame med skjev munn og morsom stemme syntes vi var litt for mange i klassen. Så neste dag ble vi stoppet på vei inn i klasserommet, og sendt ned i et nytt rom i etasjen under. Vi var et par minutter for seine, og trodde nesten det hele var en straff for forseintkomming, da vi var de eneste tre i det nye klasserommet. Men en etter en kom resten av forseintkommerne ramlende inn døra, og til slutt utgjorde vi en ny klasse på omtrent ti personer. Dagen etter kom læreren inn døra med fem nye personer til fra klasserommet med folkene som møtte opp tidsnok, og klassen vår var endelig komplett. Hver dag hadde vi undervisning fra 08.00 til 09.45 med sarkastiske og meget søte lærer nummer 1 og fra 10.05 til 11.35 med romantiske fniselærer nr. 2. Som den gullungen jeg er elsket jeg selvfølgelig begge lærerne.

Sarkastiske lærer nr. 1 og romantiske og fnisete lærer nr. 2, dokumentert av Jørgen

Det første vi lærte på språkkurset vårt var de fire forskjellige tonene som brukes på Mandarin. For å gjøre prosessen enkelere og morsommere viste lærer nr. 1 oss en meget forstyrrende og irriterende liten filmsnutt:

Vi lærte ikke veldig mye av denne videoen. Og etter at hun viste den for tredje gang fikk vi nok: læreren satte på videoen og gikk ut av klasserommet, Leith eller Sergio eller en av de andre i klassen gikk fram og slo av videoen. Læreren kom tilbake, og fortsatte undervisningen.

Forseintklassen dokumentert av lærerne

I begynnelsen var vi flinke, og vi fikk til en del av det vi skulle gjøre da hele timen besto i å herme etter læreren og lydene hun lagde. Men etter et par dager ble det forventet at vi skulle kunne ord, og det ble forventet at vi skulle forstå hva læreren sa da hun snakket til oss på kinesisk. Da skjønte vi hvor navnet speed up chinese kom fra. Vi satt som en blond rekke på første rad og forsto ingenting. Men resten av klassen gjorde det, for de fleste av dem hadde allerede hatt kinesiskundervisning i hjemlandet. Lærer nr. 2 var veldig glad i å ha samtaler med disse viderekomne studentene i klassen, og hun syns det var slitsomt med oss som satt der og ikke kunne noe som helst. Etter hvert sluttet hun å spørre oss om ting, og vi ble bare sittende mens timen gikk over hodet på oss. Kjipern. Satser på å lære mer av kineserne i klassen i Kunming og på skolen i Norge.